Mor min

Søndagskvelden, mens det skumret,

ble hun sittende ved bordet,

holdt et krus med begge hender,

satt og smilte for seg selv.

Aftensmaten fikk hun med seg

hjem i spann fra snille herskap.

Når vi hadde lagt oss, så jeg

alltid for meg fat som bugnet.

Mor min var hun, sped og liten.

Vaskekoner dør jo tidlig.

Løfter tungt. Og rygg og hode

verker over strykejernet.

Skittentøy var hennes høyfjell,

dampen over kokebaljen

hennes skyer, luftforandring

fikk hun vel på tørkeloftet.

Slik hun stod ved strykebrettet

ser jeg henne, årlig magret, -

brukt og slengt av Kapitalen.

Proletarer, la oss huske!

Nedbøyd ble hun av å vaske.

Aldri så jeg: hun var ung! og

drømmens forkle var så rent at

selv en postmann hilste henne.