Hilsen til Thomas Mann

Som barnet når det lengter etter hvile

og halvt i søvne i den trygge sengen

fremdeles trygler: Bli her og fortell –

(så natten ikke kommer altfor brått)

mens barnehjertet slår i angst og spenning

og ingen aner hva det ønsker mest,

ditt blotte nærvær eller eventyret:

Slik ber vi deg: Ta plass blant oss, fortell

det eventyret som vi aldri glemmer,

at vi er sammen her, du er til stede.

Du deler vår bekymring og vårt håp

for menneskenes slekt og morgendagen.

Du vet jo godt, en dikter lyver aldri.

Si oss det sanne bakom all forkledning,

så lyset kan forvandle våre sinn,

for vi ei ensomme i nattemørket.

Slik kan vi gjennomskue våre tanker

som Castorp gjør det gjennom fru Chauchat.

Din milde røst kan ingen larm forstyrre.

Du skiller mellom skjønnhet og gemenskap.

Ditt budskap løfter oss fra sorg til håp.

Nå har vi gravlagt vennen Kosztolányi.

Slik kreften tærte på ham blir vi alle

fortært av stats-uhyrer og vi spør,

i redsel spør vi hva vil tiden bringe,

hvem skaper de forvillede ideer.

Blir nye gifter tiltenkt våre ganer,

hvor lenge vil det finnes rom for dikt?

Men når du taler skimter vi en lysning

hvor menn kan være menn i ordets mening,

og frie kvinner kommer oss i møte.

Slik kan vi være mennesker, fremdeles.

Ta plass, begynn med eventyret nå.

Vi lytter til deg i den sene skumring.

Ditt nærvær gleder oss, vi kan betrakte

blant alle hvite menn en europeer.

(1937)