Lud je ko kad se sruši ustaje i opet ide
Som en besatt: han sjangler, faller, reiser seg på ny,
kao putujuću bol zglob i koleno miče,
ali ipak putem krene kao da ga krila nose
går innbitt på, med verk i kne, med føttene som bly.
ostat nikako ne sme zalud ga jarak zove,
a kad ga pitaš zašto ne? još će ti možda reći
Hver gang han stuper, står han opp, som løfter vinger ham!
da ga čeka supruga, kraj, mudriji, lepši.
A lud je taj pobožnik jer tamo već odavno
Forgjeves lokker grøftens hvile. Alt han tør, er fram.
iznad domova pusti vetar kruži samo,
zid naleđice leži, slomljena je šljiva
Og spør du hvorfor, mumler han kan hende om et sted
i od straha rutava je noć iznad doma.
Da mogu verovati: nije mi samo u srcu
der konen venter, og en død i alderdom og fred.
sve što je vredno i postoji povratak;
da još ima! k΄o nekad u hladu verande bi
Den stakkaren må være gal, for siden lenge rår
pčele mira brujile dok se vruć pekmez hladi,
u bašti bi blaga letnja tišina sunčala
jo bare lukt av brann og øde over hjem og gård.
među granama bi prezrela šljiva njihala
pred žutom ogradom Fani bi me čekala
I grus er falt hver vegg, og knekket hagens plommetrær,
dok to prepodne senke bi sporo crtao, −
možda je još moguće! sada je pun mesec!
all nattens myke ømhet splintret. Angsten skriker der.
Na idi dalje druže vikni na me! Krećem!
Bor, 15. X. 1944.
Å, trodde jeg som han at alt mitt hjerte lukkes om,
så verd å elske, ennå finnes, ennå roper: kom!
at bier ennå summer bak den gamle svalgangs dør
der plommesyltetøyet kjøles duftende som før,
og hagen middagsdøser. Sakte gynger på hver gren
de nakne frukter over sensomrens solgylne plen ...
Og venter ikke Fanni, blond mot hekkens røde kratt
i skumringen? Se, alle skygger lengter mildt mot natt.
Kan ennå allting bli som før? Så rund er månen nu.
Min venn, gå ikke fra meg. Rop! Jeg reiser meg som du.
Bor, 15. september 1944