Forsert marsj

Som en besatt: han sjangler, faller, reiser seg på ny,

går innbitt på, med verk i kne, med føttene som bly.

Hver gang han stuper, står han opp, som løfter vinger ham!

Forgjeves lokker grøftens hvile. Alt han tør, er fram.

Og spør du hvorfor, mumler han kan hende om et sted

der konen venter, og en død i alderdom og fred.

Den stakkaren må være gal, for siden lenge rår

jo bare lukt av brann og øde over hjem og gård.

I grus er falt hver vegg, og knekket hagens plommetrær,

all nattens myke ømhet splintret. Angsten skriker der.

Å, trodde jeg som han at alt mitt hjerte lukkes om,

så verd å elske, ennå finnes, ennå roper: kom!

at bier ennå summer bak den gamle svalgangs dør

der plommesyltetøyet kjøles duftende som før,

og hagen middagsdøser. Sakte gynger på hver gren

de nakne frukter over sensomrens solgylne plen ...

Og venter ikke Fanni, blond mot hekkens røde kratt

i skumringen? Se, alle skygger lengter mildt mot natt.

Kan ennå allting bli som før? Så rund er månen nu.

Min venn, gå ikke fra meg. Rop! Jeg reiser meg som du.

Bor, 15. september 1944