Som et besynderlig sendebud

Som et besynderlig sendebud uten en eneste nyhet

fordi han satt sommeren lang på toppen av fjellet,

så han at byens lamper ble tent der nede i kveldingen,

så han dem hverken nærmere eller større enn stjernene,

og hørte han surring, gjettet han om det var bil eller fly

eller en båt på den blankstille Donau, og hørte han gjenlyd

av spredte dunk og dump i dalene, tenkte han: steinhoggere

hamrer et hus der nede eller den onde naboen tvers over floden

prøver maskingeværene sine - han var likeglad, han visste

at menneskeslekten er gal, at den ikke kan være i ro, det gode

legger den øde, det som blir bygget opp gjennom århundrer,

faller i grus i en barnslig tvist, mer viktig for slekten

er bandenes bitre rett enn at jorden skal blomstre,

at ånd og kjærlighet skal flamme mot himmelen

slik at gudene blendes — sendebudet fra fjellet visste alt dette

og gjemte seg langt vekk fra nyhetene, men da den plystrende

piskende svirebror, vinden, slår til, da den grusomme, fjerne solen

med vellystige smil ser hvordan bladene, de forlatte elskerinner,

blekner for ham i selvmorderisk vemod og svever

som en syk danserinne, fallende død ut av danseringen:

da står sendebudet opp, tar sin stokk og begynner å gå

mot de folkerike dalene, som jaget av fjellets store budskap,

spør man etter budskapet, greier han bare å si: det er høst!

han roper det ut som et stort budskap, det som alle vet: det er høst!

slik går det også med mitt store budskap: som fjellet sprenges

av flere kilder og større snetyngder på sitt hode, slik brister også

mitt gamle hjerte av ord, men hvilket budskap er det jeg bringer?

hvorfor bekymre seg om et budskap? verden er i gjære, dager går

i kappløp med år, år med århundrer, de vanvittige folkene

er urolige: hva teller alt dette? jeg ser bare høsten,

jeg føler bare høsten som vise planter og fromme dyr,

føler hvordan jorden dreier seg mot himmelens mer avmektige

landskap og at dens pust blir svakere som hos elskende -

å, hellige Rytme, den evige kjærlighetens store rytme, årenes

rytme, rytmen av Guds dikt - hvor liten er ikke

den menneskelige skjebne! jeg hører vinterens myke skritt,

den hvite tigeren kommer og strekker seg ut over landskapet,

den skjærer tenner, biter, den samler sine trege

lemmer og går, marken få flekker av dens fallende fell,

den går og forsvinner inn i den nye vårens duftende jungel.