Som et besynderlig sendebud uten en eneste nyhet
Come un insolito messaggero, che non sa niente di
fordi han satt sommeren lang på toppen av fjellet,
nuovo perché d’estate stava seduto in cima al monte e
så han at byens lamper ble tent der nede i kveldingen,
se di sera sotto di lui s’accendevano le luci della città, non
så han dem hverken nærmere eller større enn stjernene,
gli sembravano né più grandi, né più vicini delle stelle,
og hørte han surring, gjettet han om det var bil eller fly
sentendo un rombo, provò indovinare: macchina o aereo?
eller en båt på den blankstille Donau, og hørte han gjenlyd
o motore sul Danubio levigato? se dalla valle arrivava
av spredte dunk og dump i dalene, tenkte han: steinhoggere
un fragore sordo, poteva pensare, laggiù i muratori stanno
hamrer et hus der nede eller den onde naboen tvers over floden
costruendo una casa, o il vicino astioso sta provando
prøver maskingeværene sine - han var likeglad, han visste
la mitragliatrice oltre il fiume - per lui era lo stesso!
at menneskeslekten er gal, at den ikke kan være i ro, det gode
si sa, la razza umana è sciocca, è irrequieta, rovina anche
legger den øde, det som blir bygget opp gjennom århundrer,
il buono, costruisce per secoli, e per una baruffa infantile
faller i grus i en barnslig tvist, mer viktig for slekten
fa crollare tutto di nuovo; per lui è più urgente l’amaro
er bandenes bitre rett enn at jorden skal blomstre,
bottino delle bande, che il rifiorir della terra, l’avvamparsi
at ånd og kjærlighet skal flamme mot himmelen
dello spirito e dell’amore sino al cielo accecando gli Dei
slik at gudene blendes — sendebudet fra fjellet visste alt dette
testardi – questo lo sapeva bene il messaggero della
og gjemte seg langt vekk fra nyhetene, men da den plystrende
montagna e si nascose, lontano dalle notizie; ma quando
piskende svirebror, vinden, slår til, da den grusomme, fjerne solen
il vento arriva sibilando, se il sole è spietato mentre
med vellystige smil ser hvordan bladene, de forlatte elskerinner,
s’allontana guarda con sorriso voluttuoso, come si
blekner for ham i selvmorderisk vemod og svever
spengono per lui nella tristezza le sue amanti, le fronde,
som en syk danserinne, fallende død ut av danseringen:
pencolano come ballerina malata, che muore nel mezzo
da står sendebudet opp, tar sin stokk og begynner å gå
della danza:
mot de folkerike dalene, som jaget av fjellets store budskap,
allora il messaggero s’alza, prende il bastone, s’avvia
spør man etter budskapet, greier han bare å si: det er høst!
verso i valli popolosi, come incalzato da una grande
han roper det ut som et stort budskap, det som alle vet: det er høst!
notizia, se gli chiedono della notizia, grida: è autunno!
slik går det også med mitt store budskap: som fjellet sprenges
annuncia come notizia grande, quel, che tutti sanno:
av flere kilder og større snetyngder på sitt hode, slik brister også
è autunno!
mitt gamle hjerte av ord, men hvilket budskap er det jeg bringer?
è così anche per me, conoscitore di grande novella: come
hvorfor bekymre seg om et budskap? verden er i gjære, dager går
il picco, quanto più è la neve sulla sua testa, tanto più
i kappløp med år, år med århundrer, de vanvittige folkene
sorgenti premono, così trabocca dalle parole il mio vecchio
er urolige: hva teller alt dette? jeg ser bare høsten,
cuore; eppur che notizia porto io? e che m’importa delle
jeg føler bare høsten som vise planter og fromme dyr,
notizie? il mondo è in ebollizione, i giorni son in
føler hvordan jorden dreier seg mot himmelens mer avmektige
competizione con gli anni, gli anni con i secoli, i popoli
landskap og at dens pust blir svakere som hos elskende -
folli son irrequieti: che importa? Io contemplo solo
å, hellige Rytme, den evige kjærlighetens store rytme, årenes
l’autunno, sento solo l’autunno, come le piante sagge
rytme, rytmen av Guds dikt - hvor liten er ikke
e animali miti, sento, come la terra si volge verso le aree
den menneskelige skjebne! jeg hører vinterens myke skritt,
languide del cielo, languisce il suo respiro, come quello
den hvite tigeren kommer og strekker seg ut over landskapet,
degli amanti, oh, santo Ritmo, ritmo grande dell’eterno
den skjærer tenner, biter, den samler sine trege
amore, ritmo degli anni, ritmo della poesia di Dio, com’è
lemmer og går, marken få flekker av dens fallende fell,
piccola ogni vicenda umana! sento i passi dell’inverno,
den går og forsvinner inn i den nye vårens duftende jungel.
la tigre bianca s’avvicina, poi si distende sul paesaggio,
digrigna i denti, morde, poi solleva i suoi membri fiacchi
e s’avvia, il paesaggio è chiazzato dai suoi peli dispersi,
procede e sparisce nella giungla della primavera nuova.