Pablo Picasso

Du en innskytelsens besatte,

hurtigløper alt lenge rykket bort i tidløshet.

Et barns uro hisser deg til opprør

mot sanseverdners skinnliv

og du tror du må leve blant oss

for å male bilder

med kniv, kølle, totenschläger

og til tider med sølvlynende øks.

Du er noensteds trådt frem av

de angrepslystne toreadorers slekt

og hin bestemte stjerne lyste for deg

da du satte fot på fransk jord

hvor det vokser «god vin og yndige kvinner».

Fra da av gikk du deg vill gjennom trange smug i Paris,

mellom harpestrenger til det strømmende regn

slik en melodi lik en dolk trenger gjennom

det fremmede stoff og selv lidende

som det eneste levende

viser for seg alt hva han betvinger.

Så er du den vi tilslutt må se på som en trollmann

der nettopp er trådt ut av skogen

og trekker til seg de betyngede.

Slik har jeg også vandret mot deg

med nesten blinde øyne ennå festet på endeløs mark

i en sirkusvogns rosarøde skygge

og geometrisk renhet fra dine former bandt meg der

og denne smertefullt avstedbrusende rytme

som river med seg det undrende barn.

Å, betagende magi-meis, o tusen friskt blødende sår

å, orden av stål og asbest sammenføyet, som trer frem

for de skyldige med en uordens grimase.

Siden da er jeg underveis, klatrende fra trinn til trinn

på stigen du har lent opp mot solens skive

og jeg ser deg stå hinsides vår horisont

og heve armene foran et staffeli

hvor døde farver våkner opp til liv

og fremmede ting likeledes overvundne av din pensels strøk

sier sine navn.