Apokryf

1

For da skal alle bli forlatt.

En himlens stillhet kommer, evig skilt

fra tause ødemarkers ro ved verdens ende

og stumheten i tomme hundehus.

Igjennom luften flykter fugleskarer.

Da ser vi solen stige opp,

urørlig, lik et villdyr når det lytter,

og stum som selve vanviddets pupille.

Men jeg, lysvåken i landflyktighet,

kan ikke sove mer i slik en natt.

Jeg kaster meg urolig, taler ut i natten,

som om jeg var et tre med tusen blad:

Si, kjenner dere tidens gang, de bleke år

som farer over furet åkermuld?

Forgjengelighets dype spor?

Min bløte håndbak, kjenner dere den?

Og ensomhetens navn, den dumpe smerte

som stamper frem med svømmehud og hover

inn i et evig mørke?

Og natten, kulden graven?

Fangens hode, vendt mot siden,

en stivnet, nyspadd grav?

Si, kjenner dere jordens dype kval?

Nå kommer solen opp. De mørke trær

mot himlens infrarøde vrede.

Jeg bryter opp. Et menneske på veg

mot undergangen skrider lydløst,

Han eier intet, kun en skygge.

En stokk. En fangedrakt.

2

For dette lærte jeg å gå!

For disse sene, bitre skritt.

Snart blir det kveld, og nattens slam

forstener rundt meg. Under tunge øyenlokk

jeg vokter fortsatt tidens gang,

de skjøre grener, disse trær i feber,

den hete skogen, blad for blad.

Her stod det engang, paradiset.

Og halvt i søvne lytter jeg

til smertens høye trær som bruser frem.

Jeg ville hjem, jeg ville hjem til sist,

lik den fortapte sønn.

Min hårde skygge faller over tun.

En stillhet brutt. De gamle er der inne.

De kommer stavrende, nå roper de mitt navn

og gråter, tar meg i sin favn.

Et gammelt mønster tar meg opp på ny.

Jeg støtter albuen på kanten av en stjerne.

Få snakke med deg denne ene gang!

Det var jo deg jeg elsket, år for år,

gikk aldri trett av håpets lille enetale

– som også barnet gråter inn i hodeputen –

om at jeg kommer, at jeg finner deg igjen.

Din nærhet banker i min egen puls.

Men jeg er sky som skogens ville dyr.

Jeg taler ikke dine ord, ditt språk.

Det lever fugler under himlen, under brann,

som er på flukt, med sønderknuste hjerter.

Ensomme stenger, stukket ned i flamme-jord,

og ubevegelige bur som står i luer.

Jeg skjønner ikke jordens språk,

jeg taler ikke dine ord.

Mer hjemløst er vel intet ord enn mitt.

Jeg eier ingen ord.

Usigelig den tyngde

som glider gjennom luften.

Og vekten av et tårn blir tone, klang.

Du finnes ingen steder. Tom er verden.

En hagebenk, en bortglemt liggestol.

Min skygge klirrer mellom skarpe stener.

Så trett jeg er. Jeg rager opp fra jord.

3

Vårherre ser meg, her jeg står i solen.

Han ser min skygge over sten og sti.

Han ser min skygge stå her uten ånde

i lufttomt rom. Han ser, og går forbi.

Omsider blir jeg også selv forstenet,

et nett av rynker, tusen døde tegn.

Hva annet er vel skapningens ansikt

enn denne håndfull støv i lydløst regn?

Det strømmer dype furer, ikke gråt.

Den tomme graven synker som en båt.