1
1
For da skal alle bli forlatt.
Mert elhagyatnak akkor mindenek.
En himlens stillhet kommer, evig skilt
Külön kerül az egeké, s örökre
fra tause ødemarkers ro ved verdens ende
a világvégi esett földeké,
og stumheten i tomme hundehus.
s megint külön a kutyaólak csöndje.
Igjennom luften flykter fugleskarer.
A levegőben menekvő madárhad.
Da ser vi solen stige opp,
És látni fogjuk a kelő napot,
urørlig, lik et villdyr når det lytter,
mint tébolyult pupilla néma és
og stum som selve vanviddets pupille.
mint figyelő vadállat, oly nyugodt.
Men jeg, lysvåken i landflyktighet,
De virrasztván a számkivettetésben,
kan ikke sove mer i slik en natt.
mert nem alhatom akkor éjszaka,
Jeg kaster meg urolig, taler ut i natten,
hányódom én, mint ezer levelével,
som om jeg var et tre med tusen blad:
és szólok én, mint éjidőn a fa:
Si, kjenner dere tidens gang, de bleke år
Ismeritek az évek vonulását,
som farer over furet åkermuld?
az évekét a gyűrött földeken?
Forgjengelighets dype spor?
És értitek a mulandóság ráncát,
Min bløte håndbak, kjenner dere den?
ismeritek törődött kézfejem?
Og ensomhetens navn, den dumpe smerte
És tudjátok nevét az árvaságnak?
som stamper frem med svømmehud og hover
És tudjátok, miféle fájdalom
inn i et evig mørke?
tapossa itt az örökös sötétet
Og natten, kulden graven?
hasadt patákon, hártyás lábakon?
Fangens hode, vendt mot siden,
Az éjszakát, a hideget, a gödröt,
en stivnet, nyspadd grav?
a rézsut forduló fegyencfejet,
Si, kjenner dere jordens dype kval?
ismeritek a dermedt vályukat,
Nå kommer solen opp. De mørke trær
a mélyvilági kínt ismeritek?
mot himlens infrarøde vrede.
Feljött a nap. Vesszőnyi fák sötéten
Jeg bryter opp. Et menneske på veg
a haragos ég infravörösében.
mot undergangen skrider lydløst,
Így indulok. Szemközt a pusztulással
Han eier intet, kun en skygge.
egy ember lépked hangtalan.
En stokk. En fangedrakt.
Nincs semmije, árnyéka van.
2
Meg botja van. Meg rabruhája van.
For dette lærte jeg å gå!
2
For disse sene, bitre skritt.
Ezért tanultam járni! Ezekért
Snart blir det kveld, og nattens slam
a kései, keserü léptekért.
forstener rundt meg. Under tunge øyenlokk
S majd este lesz, és rámkövül sarával
jeg vokter fortsatt tidens gang,
az éjszaka, s én húnyt pillák alatt
de skjøre grener, disse trær i feber,
őrzöm tovább e vonulást, e lázas
den hete skogen, blad for blad.
fácskákat s ágacskáikat.
Her stod det engang, paradiset.
Levelenként a forró, kicsi erdőt.
Og halvt i søvne lytter jeg
Valamikor a paradicsom állt itt.
til smertens høye trær som bruser frem.
Félálomban újuló fájdalom:
Jeg ville hjem, jeg ville hjem til sist,
hallani óriási fáit!
lik den fortapte sønn.
Haza akartam, hazajutni végül,
Min hårde skygge faller over tun.
ahogy megjött ő is a Bibliában.
En stillhet brutt. De gamle er der inne.
Irtóztató árnyam az udvaron.
De kommer stavrende, nå roper de mitt navn
Törődött csönd, öreg szülők a házban.
og gråter, tar meg i sin favn.
S már jönnek is, már hívnak is, szegények
Et gammelt mønster tar meg opp på ny.
már sírnak is, ölelnek botladozva.
Jeg støtter albuen på kanten av en stjerne.
Visszafogad az ősi rend.
Få snakke med deg denne ene gang!
Kikönyöklök a szeles csillagokra –
Det var jo deg jeg elsket, år for år,
Csak most az egyszer szólhatnék veled,
gikk aldri trett av håpets lille enetale
kit úgy szerettem. Év az évre,
– som også barnet gråter inn i hodeputen –
de nem lankadtam mondani,
om at jeg kommer, at jeg finner deg igjen.
mit kisgyerek sír deszkarésbe,
Din nærhet banker i min egen puls.
a már-már elfuló reményt,
Men jeg er sky som skogens ville dyr.
hogy megjövök és megtalállak.
Jeg taler ikke dine ord, ditt språk.
Torkomban lüktet közeled.
Det lever fugler under himlen, under brann,
Riadt vagyok, mint egy vadállat.
som er på flukt, med sønderknuste hjerter.
Szavaidat, az emberi beszédet
Ensomme stenger, stukket ned i flamme-jord,
én nem beszélem. Élnek madarak,
og ubevegelige bur som står i luer.
kik szívszakadva menekülnek mostan
Jeg skjønner ikke jordens språk,
az ég alatt, a tüzes ég alatt.
jeg taler ikke dine ord.
Izzó mezőbe tűzdelt árva lécek,
Mer hjemløst er vel intet ord enn mitt.
és mozdulatlan égő ketrecek.
Jeg eier ingen ord.
Nem értem én az emberi beszédet,
Usigelig den tyngde
és nem beszélem a te nyelvedet.
som glider gjennom luften.
Hazátlanabb az én szavam a szónál!
Og vekten av et tårn blir tone, klang.
Nincs is szavam.
Du finnes ingen steder. Tom er verden.
Iszonyu terhe
En hagebenk, en bortglemt liggestol.
omlik alá a levegőn,
Min skygge klirrer mellom skarpe stener.
hangokat ad egy torony teste.
Så trett jeg er. Jeg rager opp fra jord.
Sehol se vagy. Mily üres a világ.
3
Egy kerti szék, egy kinnfeledt nyugágy.
Vårherre ser meg, her jeg står i solen.
Éles kövek közt árnyékom csörömpöl.
Han ser min skygge over sten og sti.
Fáradt vagyok. Kimeredek a földből.
Han ser min skygge stå her uten ånde
3
i lufttomt rom. Han ser, og går forbi.
Látja Isten, hogy állok a napon.
Omsider blir jeg også selv forstenet,
Látja árnyam kövön és keritésen.
et nett av rynker, tusen døde tegn.
Lélekzet nélkül látja állani
Hva annet er vel skapningens ansikt
árnyékomat a levegőtlen présben.
enn denne håndfull støv i lydløst regn?
Akkorra én már mint a kő vagyok;
Det strømmer dype furer, ikke gråt.
halott redő, ezer rovátka rajza,
Den tomme graven synker som en båt.
egy jó tenyérnyi törmelék
akkorra már a teremtmények arca.
És könny helyett az arcokon a ráncok,
csorog alá, csorog az üres árok.
1956