Tomó en sus manos el tazón
Søndagskvelden, mens det skumret,
un domingo al atardecer,
sonrió en silencio
ble hun sittende ved bordet,
y se sentó un rato en la penumbra.
En una olla pequena trajo a casa
holdt et krus med begge hender,
la ración que le dieron los senores,
y al acostarnos yo pensé
satt og smilte for seg selv.
que ellos se comen la cazuela entera.
Mi madre era menuda, murió pronto
Aftensmaten fikk hun med seg
porque las lavanderas mueren pronto;
la carga hace temblar sus piernas
hjem i spann fra snille herskap.
y la cabeza les duele de planchar.
¡Qué paisaje el montón de ropa sucia!
Når vi hadde lagt oss, så jeg
y el vapor como un juego de nubes sosegante.
Y para la lavandera
alltid for meg fat som bugnet.
cambiar de aire era irse al desván.
La veo, se detiene con la plancha.
Mor min var hun, sped og liten.
El capital desvencijó su frágil estatura
cada vez más delgada.
Vaskekoner dør jo tidlig.
¡Pensad en ello, proletarios!
De tanto lavar su espalda se encorvó.
Løfter tungt. Og rygg og hode
Yo no sabía que mi madre era tan joven.
En su sueno llevaba un limpio delantal,
verker over strykejernet.
y el cartero entonces la saludaba.
Skittentøy var hennes høyfjell,
dampen over kokebaljen
hennes skyer, luftforandring
fikk hun vel på tørkeloftet.
Slik hun stod ved strykebrettet
ser jeg henne, årlig magret, -
brukt og slengt av Kapitalen.
Proletarer, la oss huske!
Nedbøyd ble hun av å vaske.
Aldri så jeg: hun var ung! og
drømmens forkle var så rent at
selv en postmann hilste henne.