Uzela je lončić u ruke

Søndagskvelden, mens det skumret,

s večeri, jednom u nedelju,

i tiho tad se nasmešila

ble hun sittende ved bordet,

i sedela u polutmini –

Donese kući u činiji

holdt et krus med begge hender,

večeru tad od milostivih,

ležeći ja sam razmišljao,

satt og smilte for seg selv.

oni iz punog lonca jedu –

Bila je sitna, umre rano,

Aftensmaten fikk hun med seg

jer sve pralje miru rano,

od teglenja dršću im noge,

hjem i spann fra snille herskap.

od peglanja boli glava –

Mesto vidika – prljavo rublje!

Når vi hadde lagt oss, så jeg

Smirujuća igra oblaka –

para, a za promenu zraka

alltid for meg fat som bugnet.

eto prljavi visoki tavan –

I vidim je, zastaje s peglom,

Mor min var hun, sped og liten.

kap po kap kapital pije,

i kopni, postaje sve manja –

Vaskekoner dør jo tidlig.

zamislite to, proleteri –

Od pranja već se pogrbila

Løfter tungt. Og rygg og hode

i nisam znao da je mlada,

u snu čistu kecelju nosi

verker over strykejernet.

i poštar joj se tada javlja.

Skittentøy var hennes høyfjell,

dampen over kokebaljen

hennes skyer, luftforandring

fikk hun vel på tørkeloftet.

Slik hun stod ved strykebrettet

ser jeg henne, årlig magret, -

brukt og slengt av Kapitalen.

Proletarer, la oss huske!

Nedbøyd ble hun av å vaske.

Aldri så jeg: hun var ung! og

drømmens forkle var så rent at

selv en postmann hilste henne.