Há uma semana que só já

Hver dag i denne uken har jeg tenkt

penso a cada instante na mamã.

ustanselig på mamma har jeg tenkt:

Com um cesto rangente nos braços

Hun gikk mot tørkeloftet, varm og snar.

ia ao sótão, num desembaraço.

Det knirket i en kleskurv som hun bar.

Den tiden var jeg ærlig og fri,

Eu era ainda homem sincero,

så ærlig nemlig som et barn kan bli.

gritava, os pés em desespero.

Jeg trampet vilt i marken og skrek:

Deixa pra outros a roupa tesa.

La andre vaske, ta meg med og lek!

Leve-me a mim ao sótão, não peso.

Hun så forbi meg uten et ord.

Hun hengte bare tøyet på en snor.

Mas subia, estendia, calada,

Snart steg det i et blendende sus.

sem um ralho, nem sequer olhada,

Det lyste og flagret om vårt hus.

e as roupas em luz, num frufulhar,

For sent å stoppe gråten. Jeg forstår

volteavam, esvoaçavam no ar.

hvor stor hun er, nå lyser hennes hår.

Det flagrer mellom skyer, stort og grått.

Não chorarei, que tarde é já, antes

Hun blekner himmelvannet himmelblått.

observo como ela era gigante –

seu cabelo ruço no céu vaga,

o azul dissolve na celeste água.