Natt i fattigkvarteret

Lyset hever langsomt sitt garn

fra bakgårdens ødslige grop.

Vårt kjøkken blir fylt av mørket,

dypt som på bunnen av tjernet.

Stillhet - en børste rører seg,

umerkelig skifter den plass.

En pussflate river seg løs

der hvor murveggen skaller av.

Natten sukker på himmelen

i oljeflekkete filler,

sitter på kanten av byen,

trasker av sted over torget,

tenner månen for lysets skyld.

Fabrikker står som ruiner,

men inne i dem fortettes

det tunge, kompakte mørket

som et stillhetens fundament.

Knipper av månestråler

i veverienes ruter,

ligger som bleknende tråder

over de nakne vevstoler.

I natt arbeides det ikke.

Motoren står der og tier,

maskinene vever grettent

veverskens skjøreste drømmer.

Lenger borte står jernverk,

stålverk, sementstøperier,

som kirkegårdsmausoleer.

De vokttr over det dystre

oppstandelsens mysterium.

Katten på planken rører seg,

den overtroiske nattvakt

ser lyktemenn, lyssignaler.

Dynamoenes tordivler

glitrer kjølig i rommene.

Togsignalfløytene.

Duggen pusler i halvmørket

i løv fra det veltede tre.

Duggen som pusler og puster,

tynger veiens støvskyer ned.

På veien en politimann,

en kamerat med flyveblad,

som løper, lytter og veirer

snart lutende frem som en hund,

lyttende bak seg som katten.

Kneipens gap spyr et usunt lys,

lampen brenner halvkvalt inne

bakom vinduets brekningspøl.

En arbeidsmann sitter ensom,

verten småsover, snøftende.

Gjesten glor arrig på veggen

og gråter i strie strømmer,

lar revolusjonen leve.

De nattlige vann er stivnet

og ligger som størknet metall.

Vinden streifer langs strendene,

fri som en herreløs hund

med tørstig, dampende tunge.

Madrasser som tømmerflåter

driver på nattlige strømmer.

Pakkhuset er en strandet bark,

støperiet en jernlekter,

arbeideren ser i et syn

et rødt spebarn i digelen.

Alt er fuktig, fuktig og tungt.

Muggen tegner og kartlegger

elendighetens landskap.

Papir og filler og avfall

dekker det avslitte gresset

på de ødslige markene.

Papirflak letter og synker.

Å, du natt,

dine klamme, klisne vindpust

er som skitne lakners flagring.

Du henger fast på din himmel

som de forslitte plaggene

henger fast på en vaskesnor.

Du, de fattiges natt, bli til kull!

Brenn deg helt ut på mitt hjerte,

smelt jernet, smi jernet om til

en ambolt som ikke brister,

en hammer med lynende klang

og en seirende sverdklinge,

å, du natt!

Natten er tung, dyster og tung.

Brødre, nå vil jeg gå til ro.

Måtte utøy skåne vår kropp,

sjelen beseire vår fattigdom.