Ode

1.

Her sitter jeg på det glitrende fjell.

Den unge sommers lette vind

svever omkring meg lik den varme duft

fra et herlig aftensmåltid.

Jeg venner mitt hjerte til stillheten her.

Det går så lett -

alt som er blitt borte, rykker nær,

mitt hode er bøyd frem, mine hender

henger ned.

Jeg ser på fjellenes manke –

hvert blad gjenspeiler

din pannes blanke lys.

På veien kommer ingen, ingen,

jeg ser vinden

kjærtegne ditt skjørt,

og under det skjøre løvet

ser jeg ditt hår falle fremover

og dine myke bryst skjelve,

og mens Szinva-bekken sakte renner forbi

ser jeg atter

den trolske latter velle frem

over dine tenners hvite stener.

2.

Å, hvor jeg elsker deg,

som både får tale

universet

og den underfundige ensomhet

dypest i hjertet.

Du som tar avskjed med meg og stille løper din vei

lik vannfall bort fra sitt eget drønn,

mens jeg blant mitt livs golde høyder, i min fjerne

nærhet vrir meg her mellom himmel og jord

og synger og roper

hvor kjær du er meg, du min søte fiende!

3.

Jeg elsker deg som barnet elsker moren,

som tause huler elsker sine dyp,

jeg elsker deg som salen elsker lyset,

som sjelen elsker flammen, som kroppen elsker hvilen.

Jeg elsker deg som de dødelige elsker

livet like til de dør.

Jeg gjemmer dine smil og dine ord

og hver bevegelse, slik jord bevarer tapte ting.

Som syren i metallet er ditt bilde

etset inn i meg

du skjønne elskede,

hvis vesen fyller hele meg.

Øyeblikkene drar støyende forbi, –

taust sitter du i mine ører.

Stjerner tennes og stjerner forgår –

din glans står evig for mitt blikk.

Smaken av deg, som stillheten i grotten,

svever kjølig i min munn.

På hånden din som griper om et vannglass

demrer dunkelt-diffust

ditt fine årenett.

4.

Å, hvilken substans er jeg vel skapt av

at ditt blotte blikk kan forme meg?

Hva for en sjel og hvilket lys

og hva slags skapning er jeg

som får vandre i intethetens tåke

i din fruktbare kropps bølgende egner?

Og lik ordet i et åpent sinn

stiger jeg ned i dets mysterier!

Dine blodsirkler dirrer uavbrutt

som rosenbusker i vinden.

De fører den evige strømmen

for at kjærligheten skal flamme på ditt kinn

og ditt skjød skal bære en velsignet frukt.

Din maves følsomme grobunn

er gjennomvevd av et utall av røtter:

fine tråder som stadig knyttes sammen og opp

for at dine saftige celler skal gro

og dine lungers brusende bladverk

skal lovprise sin egen herlighet!

Det evige stoffet myldrer lykkelig

i dine tarmers tunneler

og slagget selv lever opp igjen, rikt,

i nyrenes ivrige, hete brønner!

Bølgende bakker reiser seg i deg

og stjernebilder bever,

innsjøer vogger, fabrikker suser,

millioner av levende dyr myldrer,

insekter,

tare og tang,

grusomhet, godhet;

sol skinner, dystert nordlys demrer –

hele den ubevisste evighet er å finne

i dine substanser.

5.

Som klumper av størknet blod

faller disse ord ned

foran deg.

Tilværelsen stammer,

alene loven taler et tydelig språk.

Mine aktive organer som gjenføder

meg dag for dag, forbereder seg alt

på å forstumme.

Men inntil da roper de alle:

Du som er utvalgt blant

to tusen millioners myriader,

du, min eneste, du, min myke vogge,

min sterke grav, min levende seng, -

ta meg opp i deg!

(Hvor veldig er denne gryningens himmel!

Arméer tindrer i dens malm.

Den store glansen blender mitt øye.

Jeg synes jeg er fortapt.

Jeg hører hvordan mitt hjerte banker

og slår over hele meg.)

6.

(Ettersang)

(Jeg sitter på toget, jeg følger etter deg,

kanskje finner jeg deg atter i dag,

kanskje kjølner da mitt brennende ansikt,

kanskje kommer du helt stille til å si:

Vannet er deilig og varmt, ta et bad!

Her har du håndkleet, tørk deg med det!

Steken er klar til å stille din sult!

Der, hvor jeg ligger, der har du din seng!)