1.

1

Her sitter jeg på det glitrende fjell.

Sto seduto qui, sul dirupo scintillante.

Den unge sommers lette vind

La brezza lieve

svever omkring meg lik den varme duft

del estate novello alita,

fra et herlig aftensmåltid.

come il calore di una cena invitante.

Jeg venner mitt hjerte til stillheten her.

Cerco di abituare il mio cuore al silenzio.

Det går så lett -

Non è tanto difficile –

alt som er blitt borte, rykker nær,

qui si affluisce, ciò che era svanita,

mitt hode er bøyd frem, mine hender

si reclina la testa

henger ned.

la mano è abbandonata.

Jeg ser på fjellenes manke –

Guardo il costone dei monti –

hvert blad gjenspeiler

ogni foglia riflette

din pannes blanke lys.

la luce della tua fronte.

På veien kommer ingen, ingen,

Per le vie non v’è nessuno, nessuno,

jeg ser vinden

vedo la tua gonna

kjærtegne ditt skjørt,

sollevarsi dal vento.

og under det skjøre løvet

E sotto le fronde fragili,

ser jeg ditt hår falle fremover

vedo cascar’ avanti i tuoi capelli,

og dine myke bryst skjelve,

sussultare i tuoi seni e

og mens Szinva-bekken sakte renner forbi

- come il ruscello Szinva fugge via –

ser jeg atter

rivedo, come nasce

den trolske latter velle frem

sui rotondi sassi bianchi,

over dine tenners hvite stener.

sui tuoi denti, la tua angelica risata.

2.

2

Å, hvor jeg elsker deg,

Oh, quanto ti amo,

som både får tale

tu, che nei più profondi meandri del mio cuore,

universet

hai indotto ugualmente alla parola,

og den underfundige ensomhet

la solitudine insidiosa, tessitrice dei tranelli,

dypest i hjertet.

e l’universo.

Du som tar avskjed med meg og stille løper din vei

Tu, che ti stacchi da me, come la cascata

lik vannfall bort fra sitt eget drønn,

dal proprio fragore, e scappi via piano,

mens jeg blant mitt livs golde høyder, i min fjerne

finché io, tra le vette della mia vita,

nærhet vrir meg her mellom himmel og jord

nella vicinanza del remoto, tuono, grido,

og synger og roper

tribolando per mare e per cieli,

hvor kjær du er meg, du min søte fiende!

come ti amo, dolce matrigna!

3.

3

Jeg elsker deg som barnet elsker moren,

Ti amo come il bimbo la madre,

som tause huler elsker sine dyp,

come i propri silenzi le fosse cupe,

jeg elsker deg som salen elsker lyset,

ti amo come le sale la luce,

som sjelen elsker flammen, som kroppen elsker hvilen.

come l’anima la fiamma, il corpo la quiete!

Jeg elsker deg som de dødelige elsker

Ti amo come amano la vita i mortali,

livet like til de dør.

finché la morte non sopraggiunge.

Jeg gjemmer dine smil og dine ord

Custodisco ogni tuo sorriso, movenza,

og hver bevegelse, slik jord bevarer tapte ting.

parola, come gli oggetti caduti, la terra.

Som syren i metallet er ditt bilde

Come l’acido nei metalli, cosi ti ho incisa

etset inn i meg

con i miei istinti nella mia mente,

du skjønne elskede,

tu, incantevole immagine bella,

hvis vesen fyller hele meg.

dove il tuo essere tutto l’essenziale riempie.

Øyeblikkene drar støyende forbi, –

Strepitando passano i momenti,

taust sitter du i mine ører.

ma tu sei seduta muta nelle mie orecchie.

Stjerner tennes og stjerner forgår –

Si accendono e cadono le stelle,

din glans står evig for mitt blikk.

ma tu sei immobile nei miei occhi.

Smaken av deg, som stillheten i grotten,

Tuo sapore, come il silenzio nella grotta,

svever kjølig i min munn.

raffreddandosi aleggia nella mia bocca,

På hånden din som griper om et vannglass

con le sue venature fine,

demrer dunkelt-diffust

a volte intravedo la tua mano,

ditt fine årenett.

posata sul bicchiere d’acqua.

4.

4

Å, hvilken substans er jeg vel skapt av

Oh, di che materia son fatto io,

at ditt blotte blikk kan forme meg?

se mi taglia, mi foggia il tuo sguardo?

Hva for en sjel og hvilket lys

Che sorta di materia e di luce,

og hva slags skapning er jeg

che prodigio degno di stupore,

som får vandre i intethetens tåke

che mi permette nell’inezia della nebbia

i din fruktbare kropps bølgende egner?

percorrere le fertili lande del tuo corpo?

Og lik ordet i et åpent sinn

E come il verbo s’è dischiusa alla ragione,

stiger jeg ned i dets mysterier!

nei suoi arcani posso discendere!...

Dine blodsirkler dirrer uavbrutt

I circoli del tuo sangue, come cespugli

som rosenbusker i vinden.

di rose fremono senza riposo.

De fører den evige strømmen

Trasportano la corrente eterna,

for at kjærligheten skal flamme på ditt kinn

per sbocciare l’amore sul tuo viso,

og ditt skjød skal bære en velsignet frukt.

che tuo grembo abbia il frutto benedetto!

Din maves følsomme grobunn

Tessono le mille radicine ricamando

er gjennomvevd av et utall av røtter:

il suolo sensibile del tuo stomaco,

fine tråder som stadig knyttes sammen og opp

legando e disfacendo i nodi sul filo delicato –

for at dine saftige celler skal gro

che la cellula del tuo nettare raccolga tanta schiatta,

og dine lungers brusende bladverk

e i bei cespugli del tuo polmone frondoso

skal lovprise sin egen herlighet!

stormiscano la propria gloria!

Det evige stoffet myldrer lykkelig

La materia eterna felicemente avanza

i dine tarmers tunneler

nelle gallerie delle tue visceri,

og slagget selv lever opp igjen, rikt,

la scoria acquisisce una vita ricca

i nyrenes ivrige, hete brønner!

nei pozzi bollenti dei reni operosi!

Bølgende bakker reiser seg i deg

Sorgono colline ondulate,

og stjernebilder bever,

dentro di te tremolano costellazioni,

innsjøer vogger, fabrikker suser,

si sommuovono i laghi, lavorano i cantieri,

millioner av levende dyr myldrer,

brulicano milioni di animali vivi,

insekter,

insetto,

tare og tang,

alghe,

grusomhet, godhet;

la crudeltà e la bontà,

sol skinner, dystert nordlys demrer –

splende il sole, la luce floreale velata s’incupisce –

hele den ubevisste evighet er å finne

nella tua sostanza vaga

i dine substanser.

l’inconsapevole eternità.

5.

5

Som klumper av størknet blod

Come grumi di sangue coagulati,

faller disse ord ned

cascano davanti a te

foran deg.

queste parole.

Tilværelsen stammer,

L’esistenza balbetta,

alene loven taler et tydelig språk.

la sol cosa chiara è la voce della legge.

Mine aktive organer som gjenføder

Ma i miei organi alacri,

meg dag for dag, forbereder seg alt

da cui rinasco giorno dopo giorno,

på å forstumme.

per la quiete si stanno preparando.

Men inntil da roper de alle:

Ma fin allora gridano tutti –

Du som er utvalgt blant

tu, eletta tra la moltitudine

to tusen millioners myriader,

di duemila milioni di persone,

du, min eneste, du, min myke vogge,

tu l’unica, tu culla morbida,

min sterke grav, min levende seng, -

tomba forte, letto vivente,

ta meg opp i deg!

accoglimi dentro di te!

(Hvor veldig er denne gryningens himmel!

(Com’è immenso il cielo d’alba!

Arméer tindrer i dens malm.

Schiere brillano nei suoi metalli.

Den store glansen blender mitt øye.

Mi offende gli occhi questo gran bagliore.

Jeg synes jeg er fortapt.

Son perduto, penso.

Jeg hører hvordan mitt hjerte banker

Sopra di me sento un batter d’ali,

og slår over hele meg.)

è il battito del mio cuore.)

6.

6

(Ettersang)

(Canto marginale)

(Jeg sitter på toget, jeg følger etter deg,

Mi porta il treno, ti seguo,

kanskje finner jeg deg atter i dag,

forse, entro oggi ti troverò,

kanskje kjølner da mitt brennende ansikt,

forse questo viso ardente si placa,

kanskje kommer du helt stille til å si:

e in silenzio mi dirai qualche parola:

Vannet er deilig og varmt, ta et bad!

Scorre l’acqua tiepida, fatti il bagno!

Her har du håndkleet, tørk deg med det!

Per asciugarti eccoti l’asciugamano!

Steken er klar til å stille din sult!

La carne si cuoce, ti placherà la fame.

Der, hvor jeg ligger, der har du din seng!)

Dove io giaccio, è là, il tuo letto!)