Hunder med privatflid

Et minne fra landet

Av hunder med privatflid ble jeg plaget.

De plaget meg nok mest allikevel.

Vi hatet dem, men de forbauset oss.

For dette var det styggeste av alt.

De gav jo hverken huset eller herren

beskyttelse. Men hvorfor raste de?

De rallet så de falt omkulle, de dumme,

ble nesten kvalt av sine egne stemmer.

Om noen viste seg i deres gate,

da ville hundene helst sønderrive

og knekke knaskende hvert enkelt ben,

helst gnage lenge på hver enkelt knoke,

på grunn av småstøy bare og litt hosting.

En kjøter med privatflid løper lenge,

han løper alltid kjeden helt til ende

og danser så på to-ben denne dansen :

Blod, mere blod, for ellers blir jeg gal!

Hver nattlig landsby har de gjennomsøkt.

De bjeffet nyhetenes morse-tegn

og angav dermed levende og døde.

Da månen ikke lot seg rive ned,

ble natten fylt av deres hule hulking.

For dette var det styggeste av alt.

De fryktelige åtsler med privatflid,

som skrek og skingret mens de drev sitt spill,

til husets herre sparket dem i buken:

dra lukt til helvete, fordømte djevler!