En storslagen epoke... og dikterne

1

Jeg må nok likevel ha levd i en storslagen epoke

om jeg tenker på alle de

Caesar-fuskere, Nero-bløffmakere

som lykkelig nådde Zevs-høyde;

om jeg tenker på hvilke djengiskanske

avstander ble belyst av brennende land,

hvordan nedsablede folk jamret

og hvilken Sahara-stor

stillhet senket seg over dem;

om jeg tenker på hvor ubetydelig

hans styrke ble

som våget å si sin mening

og hvor trolsk-fort hans hær er blitt til dis

da han - fanget av sine ord - ga signal,

slik det var ventet av ham, til forsvar!

Misforhold: hån og vrede lot meg vokse opp.

2

Ut av rene luften kom det nå og da en gnist.

Usynlig som en hær av engler

— herreløst også, som det senere fortaltes —

flakket om i eter, opptatt av sine gjøremål,

krigserklæring, sennepsgass, lukt av lik,

og på våre vaklende vegger

det fryktede

FORORDNINGEN

AVIS! BEFEHL!

de umåtelig mange

- men skrevet av hvem? -

innviklete Mene-tekel-advarsler :

av blikkene som ble festet på dem

har de fått liv og vinger

og klør og nebb å gjøre rov med.

Uhyrer, skjult i labyrinter,

åt barn og unge piker

levende her iblant oss menn.

Bare fordi fornuften har gitt etter

og alle guder og ånder er kommet løs,

også de som ennå er djevler.

Og Arion - han er blitt stum.

Lik hjerter, tatt av frost.

Og omkring oss de gjenklangsløse.

3

Vi vaklet. Slik vokste vi opp

mot himmelen, vi diktere. Som rake graner?

Som tangen.

Vi svaiet. Og jo høyere vi var

desto mer nifst og forskrekkende.

Som i galgen.

Tidenes og kreftenes makt

målte vi ved å holde stand

som bestemt.

Av hvem, om ikke av dere?