En gjenfunnet karavane-dagbok

Til slutt var bare kompasset med håp,

stammende ga det

tegn fra seg med sin lammede tunge:

det fantes stadig sted som svarte.

Igjen tok vi en dagsmarsj

igjennom ørkenen.

Da en klippevegg

med hieroglyfer.

Rad på rad, broket, hardnakket:

rynker på en galnings panne.

Den gamle fordums Tid

strir her med seg selv.

Men klarer ikke å si mer.

Alene vinden hviner.

På øyenvippene sand. Mellom de svette fingrene sand.

Sand knaser mellom tennene.

Vi slaktet vår kamel som kjente veien.

Vi spiste vår siste middag.