Preklinjem te, Sveti Blaže, pomozi mi!
Sankt Blasius, eg bed deg vent og vakkert: Hjelp!
Sećam se još kao dete dve bele sveće
su mi stavili u križ preko mojih slabašnih ramena
Eingong da eg var liten gut
i poput preplašene srne sam promatrao
svet uklešten između stubova sveća.
dei heldt to kvite lys opp mot min tynne hals,
Usred zime, na dan svetog Blaža
očarano sam promatrao starog popa
eg stirra storøygd mellom dei,
ko je molitvu nad mnom nagnuto
tebi govorio, kako sam pun pijeteta
eit lite rådyr mellom to små tre, forskremt.
ispred oltara klečao
neuko mrmljao molitvu, što ni on, ni ja
Og vinters tid, på dagen din,
nije potpuno razumeo. Ali ti si
me poslušao i zaštitio moj dečački
hang mine augo ved den snille, gamle prest
život od zagušljive
difterije i opasnih režnjeva
som bad til deg og bøygde seg
krajnika, tako uz tvoju pomoć
doživeo pola stoleća iako, stidim se,
mot vesle meg som låg ved altaret, på kne
na tebe nisam ni mislio.
Nemoj me kazniti zbog mog nehata, i danas me čuvaj,
og mulla bøner på latin
pomozi, biskupe Sebaste!
Vidiš, ovako mi živimo, poput deca, naivno,
som ingen av oss heilt forstod. Det var ein from
ne osvrćemo se unazad, odlazimo
putem vreve napuštajući vaše ruke,
og gammal skikk. Og likevel:
ruke viših duhova – al vi
samo se smeškate, kao što mudracima priliči.
Du høyrde bøner, og du var min barndoms vern
Ne rani vas ako vas ne primećujemo
al u zlu opet pred vas klečimo
mot halskatarr og difteri,
kao što to ja sada činim
drhtavim srcem… Možeš me ismejati, Blaže!
betente mandler og bronkitt. Og eg fekk lov
mene, ko kao cviljiv golobradac
kleči na kamenu tvog priludnog oltara –
å vekse opp, bli sunn og frisk.
ismej me, al mi pomozi!
Jer podmukla me bolest napala,
Nå har eg levd halvt hundre år, men utan takk,
neprekidno guši,
grlo mi se suzuje, dah nestaje, pluća
for aldri tenkte eg på deg.
brekću, i kao neko ko na brdo se penje,
pod teretom sve teže savladajući strminu,
I dag eg bed deg, biskop av Sebasta, hjelp!
iscrpljeno živim
u večnom dahtanju. I već skalpel
Og tilgi alt eg har forsømt!
mi preti, da mi bolestan vrat
proreže, kojeg sam nekad tako predano
Vi lever som naive barn, på dårars vis,
savio imeđu tvojih sveća,
možda već tad sluteći… Pomozi, Blaže!
vi kastar knapt eit flyktig blikk
Jer i tvoje sveto grlo su
noževi sekli, kad te je opaki paganin
tilbake, berre stormar fram på livsens veg
pogubio: znaš, šta to znači!
Ti poznaješ oštricu noža, okus krvi,
og slepper gladeleg den hand
razapete trenutke,
grč pocepanog dušnika, borbu
som verna oss, mens gode makter smiler blidt
i užas davljenja.
Pomozi! Ti već sve znaš, sve si preživeo,
slik vismenn gjer, og utan nag,
postao mudrac! Ti dobro znaš,
koliko čovek može podneti, koliko još nije previše
sjølv når vi gløymer dei, og sidan, i vår nød,
čak ni od dobrote Gospodnjeg,
i znaš šta život vredi… I možda i toga si svestan
kjem springande med hjartebank,
da smrt nije ni tako velika stvar.
som eg til deg i dag ... Å, smil, sankt Blasius!
Du ser meg her, eit livredd barn,
på kne ved eit einfaldig altar, vigd til deg,
Ja, smil, men du må hjelpe meg!
Ein sniken sjukdom trugar med å drepe meg,
den kjøver strupen, snevrar inn
mitt svelg, eg får for lite luft og pustar tungt
lik ein som kliv i bratte fjell
og kjenner han blir veik, lik ein som ber ei bør
han ikkje vinn. Slik lever eg
andpusten utmødd. Og eg veit: Ein blank skalpell
ligg klar. Snart vil dei opne opp
den same hals som eg så tappert bøygde ned
mot dine lys da eg var barn.
Eg skulle berre visst... Å, hjelp, sankt Blasius!
Du kjende sjølv den kvasse kniv
mot strupen da du fall for usæl heidninghand,
du må jo vite kva det er!
Den stramme smak av blod når stålet støyter til,
dei spente, evige sekund,
det brotne luftrøyr, krampen, denne agoni
som kvelingsdøden alltid er.
Å, hjelp meg! Du er vis og vaksen og du veit
kva liding er, du kjenner alt,
du veit kor mykje mennesket kan halde ut,
kor langt den gode Gud kan gå,
kva dette liv er verdt... Og kanskje også det
at døden ikkje er så svær.