1
1.
En la luminosa roca estoy sentado.
Her sitter jeg på det glitrende fjell.
Vuela la suave brisa
Den unge sommers lette vind
del joven verano
svever omkring meg lik den varme duft
igual que la tibieza de una dulce cena.
fra et herlig aftensmåltid.
Al silencio acostumbro
Jeg venner mitt hjerte til stillheten her.
mi corazón (no es tan difícil).
Det går så lett -
Todas las cosas desaparecidas en torno mío se reúnen mi cabeza se inclina, y cuelga
alt som er blitt borte, rykker nær,
mi mano.
mitt hode er bøyd frem, mine hender
henger ned.
Contemplo la crin de las montañas.
Jeg ser på fjellenes manke –
Brilla en todas las hojas
hvert blad gjenspeiler
la llama de tu frente.
din pannes blanke lys.
En el camino, nadie, nadie.
På veien kommer ingen, ingen,
Miro cómo tu falda
jeg ser vinden
ondea al viento.
kjærtegne ditt skjørt,
Bajo los frágiles follajes
og under det skjøre løvet
tiemblan fugaces tus cabellos,
ser jeg ditt hår falle fremover
vibran tus blandos senos un instante
og dine myke bryst skjelve,
y, mientras el arroyuelo Szinva corre,
og mens Szinva-bekken sakte renner forbi
miro surgir una vez más
ser jeg atter
en los guijarros redondos y blancos
den trolske latter velle frem
de tus dientes, la sonrisa de un bada.
over dine tenners hvite stener.
2.
2
Å, hvor jeg elsker deg,
¡Oh cuanto te amo,
som både får tale
a ti que has logrado hacer hablar a la vez
universet
a la intrigante soledad
og den underfundige ensomhet
que está tejiendo su trama
dypest i hjertet.
en los resquicios más profundos del corazón,
Du som tar avskjed med meg og stille løper din vei
y a todo el Universo!
lik vannfall bort fra sitt eget drønn,
mens jeg blant mitt livs golde høyder, i min fjerne
Tú, como una cascada huye de su ruido,
nærhet vrir meg her mellom himmel og jord
me abandonas y corres silenciosamente,
og synger og roper
mientras yo, entre las cumbres de mi vida,
hvor kjær du er meg, du min søte fiende!
próximo a la lejanía,
3.
retumbo, chocando en la tierra y en el cielo,
Jeg elsker deg som barnet elsker moren,
y grito que te amo,
som tause huler elsker sine dyp,
¡mi dulce madrastra!
jeg elsker deg som salen elsker lyset,
som sjelen elsker flammen, som kroppen elsker hvilen.
3
Jeg elsker deg som de dødelige elsker
Te amo como el niño ama a su madre,
livet like til de dør.
como las mudas fosas a sus profundidades.
Jeg gjemmer dine smil og dine ord
Te amo como las salas a la luz,
og hver bevegelse, slik jord bevarer tapte ting.
como el espíritu al fuego y el cuerpo al descanso.
Som syren i metallet er ditt bilde
Te amo como los mortales aman la vida,
etset inn i meg
hasta que mueren.
du skjønne elskede,
hvis vesen fyller hele meg.
Tus movimientos, tus palabras, todas tus sonrisas,
Øyeblikkene drar støyende forbi, –
acojo como la tierra los objetos que caen.
taust sitter du i mine ører.
En mi imaginación mis instintos te penetran
Stjerner tennes og stjerner forgår –
como al metal los ácidos.
din glans står evig for mitt blikk.
En mi mente tu imagen hermosa y amada, tu ser,
Smaken av deg, som stillheten i grotten,
colma todas las cosas esenciales.
svever kjølig i min munn.
På hånden din som griper om et vannglass
Los instantes pasan, ruidosos,
demrer dunkelt-diffust
y en mis oídos tú estás muda.
ditt fine årenett.
Las estrellas descienden y caen,
4.
pero tú te detuviste en mis ojos.
Å, hvilken substans er jeg vel skapt av
Tu sabor, como el silencio en una gruta,
at ditt blotte blikk kan forme meg?
flota enfriándose en mi boca.
Hva for en sjel og hvilket lys
Y sobre el vaso de agua tu mano
og hva slags skapning er jeg
con sus venas tan finas
som får vandre i intethetens tåke
que apenas se vislumbran.
i din fruktbare kropps bølgende egner?
Og lik ordet i et åpent sinn
4
stiger jeg ned i dets mysterier!
¡Oh!, ¿qué materia soy yo
Dine blodsirkler dirrer uavbrutt
que tu mirada me corta y me transforma?
som rosenbusker i vinden.
¿Qué alma y qué luz
De fører den evige strømmen
y qué fenómeno de asombros,
for at kjærligheten skal flamme på ditt kinn
que pudo recorrer en la niebla de la nada
og ditt skjød skal bære en velsignet frukt.
los paisajes sinuosos de tu fértil cuerpo?
Din maves følsomme grobunn
er gjennomvevd av et utall av røtter:
Y como el verbo en una mente abierta,
fine tråder som stadig knyttes sammen og opp
yo puedo descender a sus misterios.
for at dine saftige celler skal gro
Tu red sanguínea, como los rosales,
og dine lungers brusende bladverk
tiembla sin cesar.
skal lovprise sin egen herlighet!
Ella conduce la corriente eterna
Det evige stoffet myldrer lykkelig
para que surja el amor en tu rostro,
i dine tarmers tunneler
para que tu matriz tenga un fruto bendito.
og slagget selv lever opp igjen, rikt,
El suelo sensible de tu vientre
i nyrenes ivrige, hete brønner!
está bordando de raíces pequeñitas, hilos finísimos,
Bølgende bakker reiser seg i deg
que se anudan y desanudan
og stjernebilder bever,
para que las células que tus humores recojan sus
innsjøer vogger, fabrikker suser,
enjambres,
millioner av levende dyr myldrer,
para que los bellos arbustos de tus frondosos pulmones
insekter,
canten sus propias glorias.
tare og tang,
grusomhet, godhet;
La eterna materia pasa felizmente
sol skinner, dystert nordlys demrer –
a través de tu cuerpo, por los túneles de tus intestinos,
hele den ubevisste evighet er å finne
y la escoria recibe una vida plena
i dine substanser.
en los pozos ardientes de tus férvidos riñones.
5.
Colinas onduladas se levantan,
Som klumper av størknet blod
constelaciones se estremecen en ti.
faller disse ord ned
Lagos se mueven, fábricas trabajan,
foran deg.
hormiguean un millón de animales vivientes,
Tilværelsen stammer,
el insecto
alene loven taler et tydelig språk.
y el alga,
Mine aktive organer som gjenføder
la bondad y la crueldad;
meg dag for dag, forbereder seg alt
un sol brilla, se nubla una aurora boreal.
på å forstumme.
En tu sustancia se desplaza, errante,
Men inntil da roper de alle:
la inconsciente eternidad.
Du som er utvalgt blant
to tusen millioners myriader,
5
du, min eneste, du, min myke vogge,
Como coágulos de sangre
min sterke grav, min levende seng, -
caen hacia ti
ta meg opp i deg!
estas palabras.
(Hvor veldig er denne gryningens himmel!
Tartamudea la existencia.
Arméer tindrer i dens malm.
Sólo la ley es un claro discurso.
Den store glansen blender mitt øye.
Mis órganos laboriosos, que día tras día
Jeg synes jeg er fortapt.
me dan vida, ya se preparan
Jeg hører hvordan mitt hjerte banker
a callar para siempre.
og slår over hele meg.)
Pero todos clamarán hasta entonces.
6.
¡Oh, tú, escogida entre la multitud
(Ettersang)
de dos mil millones de seres humanos;
(Jeg sitter på toget, jeg følger etter deg,
oh, tú, la única,
kanskje finner jeg deg atter i dag,
suave cuna, recia tumba, lecho vivo,
kanskje kjølner da mitt brennende ansikt,
acógeme en ti!
kanskje kommer du helt stille til å si:
Vannet er deilig og varmt, ta et bad!
(¡Qué alto está el cielo del amanecer!
Her har du håndkleet, tørk deg med det!
En sus minerales relucen ejércitos.
Steken er klar til å stille din sult!
El gran resplandor deslumbra mis ojos.
Der, hvor jeg ligger, der har du din seng!)
Sé bien que estoy perdido.
Escucho cómo chirría y palpita sobre mí
mi corazón.)
6
Canción añadida
Me lleva el tren y yo sigo tus pasos
Tal vez hoy mismo estés entre mis brazos
y tal vez se enfriará mi rostro ardiente
o tal vez tú me digas suavemente:
“Te espera el agua tibia, ve a bañarte.
Toma la toalla, puedes ya secarte.
La carne se está friendo, te hartará.
Donde mi lecho está, tu cuerpo está."