Sankt Blasius, eg bed deg vent og vakkert: Hjelp!

San Biagio, ti supplico, aiutami!

Durante la mia infanzia posavano due

Eingong da eg var liten gut

candele bianche incrociate sul mio fragile collo,

ed io guardavo tra le candele, come

dei heldt to kvite lys opp mot min tynne hals,

un capriolo che guarda tra due rami spaventato.

Nel cuore dell’inverno,

eg stirra storøygd mellom dei,

il giorno di San Biagio i miei occhi erano rivolti

al vecchio prelato, che chino su di me

eit lite rådyr mellom to små tre, forskremt.

t’invocava, ed io in ginocchio, secondo una pia

consuetudine biascicavo come

Og vinters tid, på dagen din,

fanno gli alunni, ma che ne io ne lui avevamo

capito bene. Ma nonostante

hang mine augo ved den snille, gamle prest

ciò tu m’avevi ascoltato e protetto la mia

vita da bambino dalla difterite,

som bad til deg og bøygde seg

dall’infiammazione delle tonsille, hai fatto

in modo, che possa crescere, diventar

mot vesle meg som låg ved altaret, på kne

adulto e viver ancora mezzo secolo,

non pensandoti, io ingrato.

og mulla bøner på latin

Oh, vescovo di Sebaste, perdona la mia nefanda

negligenza, proteggimi anch’oggi. Aiutami!

som ingen av oss heilt forstod. Det var ein from

Vedi, così viviamo noi bambini sciocchi,

non guardiamo indietro, corriamo

og gammal skikk. Og likevel:

via sulla strada designata, mollando le vostre

mani, - spiriti elevati – ma voi

Du høyrde bøner, og du var min barndoms vern

sorridete soltanto, come fanno gli adulti saggi.

La nostra indifferenza non vi

mot halskatarr og difteri,

ferisce, ma quando siam nei guai corriamo

di nuovo da voi, come io oggi da te

betente mandler og bronkitt. Og eg fekk lov

col cuore tremante...Deridimi pure, Biagio!

io, come un piagnucolante adolescente

å vekse opp, bli sunn og frisk.

sto inginocchiato sulla pietra del tuo altare

disadorno -  deridimi pure, ma aiutami!

Nå har eg levd halvt hundre år, men utan takk,

Perché una malattia subdola mi sta uccidendo,

mi sta strozzando la gola,

for aldri tenkte eg på deg.

mi stringe la laringe, l’aria è sempre meno,

mi rantolano i polmoni, come

I dag eg bed deg, biskop av Sebasta, hjelp!

chi scala la montagna o trafelato trascina

un peso, così vivo io in un

Og tilgi alt eg har forsømt!

ansimare eterno. Ormai i bisturi dei medici

mi stanno minacciando, per

Vi lever som naive barn, på dårars vis,

aprire la mia miserabile gola, che un tempo

così acquiescente piegavo tra le tue

vi kastar knapt eit flyktig blikk

candele, forse già prevedendo… Aiutami, Biagio!

Anche la tua gola santa tagliavano

tilbake, berre stormar fram på livsens veg

i coltelli, quando il pagano t’aveva giustiziato:

lo sai bene cosa vuol dire!

og slepper gladeleg den hand

Tu conosci la lama del coltello, il sapore

del sangue, i minuti tesi,

som verna oss, mens gode makter smiler blidt

le contrazioni della trachea strappata, la lotta

e il terrore del soffocamento.

slik vismenn gjer, og utan nag,

Aiutami! Tu sai già tutto, ci sei già passato,

sei un adulto saggio! Lo sai bene quanto

sjølv når vi gløymer dei, og sidan, i vår nød,

tormento sopporta l’uomo, quanto neppure la

bontà di Dio ritiene eccessivo,

kjem springande med hjartebank,

e cosa vale la vita…forse anche il fatto, che

la morte non è poi una gran cosa.

som eg til deg i dag ... Å, smil, sankt Blasius!

Du ser meg her, eit livredd barn,

på kne ved eit einfaldig altar, vigd til deg,

Ja, smil, men du må hjelpe meg!

Ein sniken sjukdom trugar med å drepe meg,

den kjøver strupen, snevrar inn

mitt svelg, eg får for lite luft og pustar tungt

lik ein som kliv i bratte fjell

og kjenner han blir veik, lik ein som ber ei bør

han ikkje vinn. Slik lever eg

andpusten utmødd. Og eg veit: Ein blank skalpell

ligg klar. Snart vil dei opne opp

den same hals som eg så tappert bøygde ned

mot dine lys da eg var barn.

Eg skulle berre visst... Å, hjelp, sankt Blasius!

Du kjende sjølv den kvasse kniv

mot strupen da du fall for usæl heidninghand,

du må jo vite kva det er!

Den stramme smak av blod når stålet støyter til,

dei spente, evige sekund,

det brotne luftrøyr, krampen, denne agoni

som kvelingsdøden alltid er.

Å, hjelp meg! Du er vis og vaksen og du veit

kva liding er, du kjenner alt,

du veit kor mykje mennesket kan halde ut,

kor langt den gode Gud kan gå,

kva dette liv er verdt... Og kanskje også det

at døden ikkje er så svær.