Sankt Blasius, eg bed deg vent og vakkert: Hjelp!
San Biagio, ti supplico, aiutami!
Durante la mia infanzia posavano due
Eingong da eg var liten gut
candele bianche incrociate sul mio fragile collo,
ed io guardavo tra le candele, come
dei heldt to kvite lys opp mot min tynne hals,
un capriolo che guarda tra due rami spaventato.
Nel cuore dell’inverno,
eg stirra storøygd mellom dei,
il giorno di San Biagio i miei occhi erano rivolti
al vecchio prelato, che chino su di me
eit lite rådyr mellom to små tre, forskremt.
t’invocava, ed io in ginocchio, secondo una pia
consuetudine biascicavo come
Og vinters tid, på dagen din,
fanno gli alunni, ma che ne io ne lui avevamo
capito bene. Ma nonostante
hang mine augo ved den snille, gamle prest
ciò tu m’avevi ascoltato e protetto la mia
vita da bambino dalla difterite,
som bad til deg og bøygde seg
dall’infiammazione delle tonsille, hai fatto
in modo, che possa crescere, diventar
mot vesle meg som låg ved altaret, på kne
adulto e viver ancora mezzo secolo,
non pensandoti, io ingrato.
og mulla bøner på latin
Oh, vescovo di Sebaste, perdona la mia nefanda
negligenza, proteggimi anch’oggi. Aiutami!
som ingen av oss heilt forstod. Det var ein from
Vedi, così viviamo noi bambini sciocchi,
non guardiamo indietro, corriamo
og gammal skikk. Og likevel:
via sulla strada designata, mollando le vostre
mani, - spiriti elevati – ma voi
Du høyrde bøner, og du var min barndoms vern
sorridete soltanto, come fanno gli adulti saggi.
La nostra indifferenza non vi
mot halskatarr og difteri,
ferisce, ma quando siam nei guai corriamo
di nuovo da voi, come io oggi da te
betente mandler og bronkitt. Og eg fekk lov
col cuore tremante...Deridimi pure, Biagio!
io, come un piagnucolante adolescente
å vekse opp, bli sunn og frisk.
sto inginocchiato sulla pietra del tuo altare
disadorno - deridimi pure, ma aiutami!
Nå har eg levd halvt hundre år, men utan takk,
Perché una malattia subdola mi sta uccidendo,
mi sta strozzando la gola,
for aldri tenkte eg på deg.
mi stringe la laringe, l’aria è sempre meno,
mi rantolano i polmoni, come
I dag eg bed deg, biskop av Sebasta, hjelp!
chi scala la montagna o trafelato trascina
un peso, così vivo io in un
Og tilgi alt eg har forsømt!
ansimare eterno. Ormai i bisturi dei medici
mi stanno minacciando, per
Vi lever som naive barn, på dårars vis,
aprire la mia miserabile gola, che un tempo
così acquiescente piegavo tra le tue
vi kastar knapt eit flyktig blikk
candele, forse già prevedendo… Aiutami, Biagio!
Anche la tua gola santa tagliavano
tilbake, berre stormar fram på livsens veg
i coltelli, quando il pagano t’aveva giustiziato:
lo sai bene cosa vuol dire!
og slepper gladeleg den hand
Tu conosci la lama del coltello, il sapore
del sangue, i minuti tesi,
som verna oss, mens gode makter smiler blidt
le contrazioni della trachea strappata, la lotta
e il terrore del soffocamento.
slik vismenn gjer, og utan nag,
Aiutami! Tu sai già tutto, ci sei già passato,
sei un adulto saggio! Lo sai bene quanto
sjølv når vi gløymer dei, og sidan, i vår nød,
tormento sopporta l’uomo, quanto neppure la
bontà di Dio ritiene eccessivo,
kjem springande med hjartebank,
e cosa vale la vita…forse anche il fatto, che
la morte non è poi una gran cosa.
som eg til deg i dag ... Å, smil, sankt Blasius!
Du ser meg her, eit livredd barn,
på kne ved eit einfaldig altar, vigd til deg,
Ja, smil, men du må hjelpe meg!
Ein sniken sjukdom trugar med å drepe meg,
den kjøver strupen, snevrar inn
mitt svelg, eg får for lite luft og pustar tungt
lik ein som kliv i bratte fjell
og kjenner han blir veik, lik ein som ber ei bør
han ikkje vinn. Slik lever eg
andpusten utmødd. Og eg veit: Ein blank skalpell
ligg klar. Snart vil dei opne opp
den same hals som eg så tappert bøygde ned
mot dine lys da eg var barn.
Eg skulle berre visst... Å, hjelp, sankt Blasius!
Du kjende sjølv den kvasse kniv
mot strupen da du fall for usæl heidninghand,
du må jo vite kva det er!
Den stramme smak av blod når stålet støyter til,
dei spente, evige sekund,
det brotne luftrøyr, krampen, denne agoni
som kvelingsdøden alltid er.
Å, hjelp meg! Du er vis og vaksen og du veit
kva liding er, du kjenner alt,
du veit kor mykje mennesket kan halde ut,
kor langt den gode Gud kan gå,
kva dette liv er verdt... Og kanskje også det
at døden ikkje er så svær.