Som en besatt: han sjangler, faller, reiser seg på ny,

È folle, chi accasciandosi a terra      si rialza e s’incammina,

come un dolore errante       muove ginocchio e caviglia,

går innbitt på, med verk i kne, med føttene som bly.

tuttavia riprende il suo cammino,  come dalle ali sollevato,

il fossato invano lo invita    tanto a restar non ha coraggio,

Hver gang han stuper, står han opp, som løfter vinger ham!

e se lo domandi, perché no?      forse ti risponderà pure,

che lo attende la donna       e una più bella, saggia morte.

Forgjeves lokker grøftens hvile. Alt han tør, er fram.

Eppur è matto il credulone,   perché là, al di sopra le case,

ormai da tanto tempo        turbina solo il vento rovente,

Og spør du hvorfor, mumler han kan hende om et sted

è crollato il muro della casa,       s’è spezzato il pruno,

la notte della patria      è raccapricciante dalla paura.

der konen venter, og en død i alderdom og fred.

Oh, se potessi credere: che non porto nel cuore quel, che

val la pena ancora, che esiste una casa dove ritornare;

Den stakkaren må være gal, for siden lenge rår

se ci fosse ancora! e come un tempo sulla veranda fresca

ronzerebbe l’ape della pace, finché la marmellata si fredda,

jo bare lukt av brann og øde over hjem og gård.

sui giardini assonati  riposerebbe il silenzio del fine estate,

tra le fronde dell’albero       frutta spoglia ciondolerebbe,

I grus er falt hver vegg, og knekket hagens plommetrær,

e davanti al fulvo siepe       Fanni bionda m’attenderebbe,

e la lenta mattinata    scriverebbe l’ombra lentamente, -

all nattens myke ømhet splintret. Angsten skriker der.

Oggi la luna è così rotonda!  forse potrebbe essere vero!

Non andartene amico mio,     esortami! ed io mi rialzerò!

Å, trodde jeg som han at alt mitt hjerte lukkes om,

Bor, 15 sett. 1944.

så verd å elske, ennå finnes, ennå roper: kom!

at bier ennå summer bak den gamle svalgangs dør

der plommesyltetøyet kjøles duftende som før,

og hagen middagsdøser. Sakte gynger på hver gren

de nakne frukter over sensomrens solgylne plen ...

Og venter ikke Fanni, blond mot hekkens røde kratt

i skumringen? Se, alle skygger lengter mildt mot natt.

Kan ennå allting bli som før? Så rund er månen nu.

Min venn, gå ikke fra meg. Rop! Jeg reiser meg som du.

Bor, 15. september 1944