Aide-moi, je t'en prie, aide-moi donc, saint Blaise!
Sankt Blasius, eg bed deg vent og vakkert: Hjelp!
Jadis en ma lointaine enfance
Eingong da eg var liten gut
de deux cierges en croix fut orné mon cou frêle:
dei heldt to kvite lys opp mot min tynne hals,
j'y fixais parfois mon regard
eg stirra storøygd mellom dei,
comme un faon pris de peur guette à travers deux branches.
eit lite rådyr mellom to små tre, forskremt.
L'hiver au jour de la Saint-Blaise
Og vinters tid, på dagen din,
j'écarquillais les yeux devant ce très vieux prêtre
hang mine augo ved den snille, gamle prest
qui t'implorait penché sur moi
som bad til deg og bøygde seg
tandis qu'agenouillé je priais en latin
mot vesle meg som låg ved altaret, på kne
tel que le veut le saint usage
og mulla bøner på latin
mais sans être du sens comme lui bien certain.
som ingen av oss heilt forstod. Det var ein from
Cependant à ce pieux hommage
og gammal skikk. Og likevel:
tu restais attentif et de mon jeune corps
Du høyrde bøner, og du var min barndoms vern
écartais le croup étouffant
mot halskatarr og difteri,
et ce funeste feu qui prend aux amygdales.
betente mandler og bronkitt. Og eg fekk lov
Un demi-siècle de la sorte
å vekse opp, bli sunn og frisk.
ma vie s'est écoulée exempte d'inquiétude
Nå har eg levd halvt hundre år, men utan takk,
mais combien peu tournée vers toi.
for aldri tenkte eg på deg.
Ne me tiens pas rigueur de tant d'ingratitude,
I dag eg bed deg, biskop av Sebasta, hjelp!
saint évêque de Sébasta.
Og tilgi alt eg har forsømt!
Veille encore sur moi. Nous vivons sottement
Vi lever som naive barn, på dårars vis,
sans regarder derrière nous.
vi kastar knapt eit flyktig blikk
Esprits supérieurs, nous vous lâchons la main
tilbake, berre stormar fram på livsens veg
sur notre route trépidante
og slepper gladeleg den hand
et vous, tout souriant, aux enfants que nous sommes,
som verna oss, mens gode makter smiler blidt
vous acceptez notre dédain,
slik vismenn gjer, og utan nag,
sûrs que désespérés nous reviendrons vers vous.
sjølv når vi gløymer dei, og sidan, i vår nød,
Ainsi donc je reviens à toi,
kjem springande med hjartebank,
tremblant de comparaître. Ah! ris de moi, saint Blaise,
som eg til deg i dag ... Å, smil, sankt Blasius!
de moi le gamin plein de peur
Du ser meg her, eit livredd barn,
qui s'agenouille au pied de ton naïf autel!
på kne ved eit einfaldig altar, vigd til deg,
Ris de moi mais me viens en aide
Ja, smil, men du må hjelpe meg!
car me voici la proie d'un implacable mal.
Ein sniken sjukdom trugar med å drepe meg,
Il me déchiquette la gorge,
den kjøver strupen, snevrar inn
rétrécit mon larynx et fait que, manquant d'air,
mitt svelg, eg får for lite luft og pustar tungt
on dirait bien que j'escalade
lik ein som kliv i bratte fjell
une montagne ou que je ploie sous une charge
og kjenner han blir veik, lik ein som ber ei bør
tant je halète et je suffoque.
han ikkje vinn. Slik lever eg
Je ne vis aujourd'hui que dans l'essoufflement.
andpusten utmødd. Og eg veit: Ein blank skalpell
Les chirurgiens tiennent colloque
ligg klar. Snart vil dei opne opp
autour de cette gorge où pendait autrefois
den same hals som eg så tappert bøygde ned
la croix formée de tes deux cierges.
mot dine lys da eg var barn.
Ah! va-t-on l'inciser? Blaise, Blaise, aide-moi!
Eg skulle berre visst... Å, hjelp, sankt Blasius!
Les couteaux des cruels païens
Du kjende sjølv den kvasse kniv
mortellement, un jour, ont tailladé la tienne.
mot strupen da du fall for usæl heidninghand,
Tu sais le prix de cette fin,
du må jo vite kva det er!
tu sais celui du sang dont se tache une lame
Den stramme smak av blod når stålet støyter til,
et ces minutes effroyables
dei spente, evige sekund,
où, le larynx ouvert, farouchement on lutte
det brotne luftrøyr, krampen, denne agoni
conte le poids qui vous accable.
som kvelingsdøden alltid er.
Puisque de tout cela rien ne t'est étranger,
Å, hjelp meg! Du er vis og vaksen og du veit
viens à mon aide, ô sage adulte!
kva liding er, du kjenner alt,
Tu connais les sommets de l'endurance humaine,
du veit kor mykje mennesket kan halde ut,
Dieu ne les trouve pas très hauts
kor langt den gode Gud kan gå,
si bon puisse-t-il être, et sans doute sais-tu
kva dette liv er verdt... Og kanskje også det
que la mort même est peu de chose.
at døden ikkje er så svær.