Mens jeg lytter til Mozart

«Bare de lyse timer regner jeg med»,

sa skriften på muren og solurets tre

av rustent jern. Også jeg har vel sett

den latinske teksten, min sorgfulle sjel

misunte den glade og lystige gamling

som ristet så kloke ord inn i stenen,

den dumme stenen - forresten, hvem vet

om hendelsen bare var improvisert,

et spirituelt eller trassig innfall?

Også i meg bodde lynsnare innfall,

men tyngre enn lyset blir skyggene alltid.

Man skulle ha fanget bak skyenes gitter

det solgylne hav og det evige glitter,

det søte lettsindighets lyse sekunder,

så lette som sommerfuglvingenes kyss,

og særlig beruselsens sitrende bolig,

den salige fryd hvis forsinkede minne

er fylt av bebreidelser, anger og klage;

den fryden som steg til den villeste rus,

som tiger-libellens bevingede dans,

dens raslende, blå-emaljerte ekstase

i parringslek over det blankstille vann,

en frydsvanger åttring i middagens hete,

i skumringens stillhet på innsjøens flate,

jeg flyr jo fremdeles - med alder i kroppen -

over myr og siv under glitrende himler.

(Nei, nei, knurrer rettferdens nøkterne udyr.)

Å, kunne jeg innhente barndommens rike,

den kroppløse svømming, de florlette svev,

den unge forventningen slik den var mulig

i barndommens lyse, forjettede land:

Se havfruers lek i det blåklare vann

og myggenes dans i den slørete disen,

for evig blir himmelens evige farmann,

slik som jeg fremdeles blir båret av drømmer,

av syn, fantasier og tanker med vinger

hver gang jeg blir løftet av lysende bilder,

så lik dirigenten som løftes av staven

og setter i gang fiolin, horn og fløyte!

Å, munterhet, solen og lyset som svinger,

det vindlette rådyr og duftenes dans,

og fjernt i det blå driver skummende skyer -

dem skulle jeg fange som flyktige drømmer,

da skulle jeg enda en gang bli benådet

med nye visjoner og hetere strømmer,

ikke de isnende udyr fra Grønland,

polarbjørnens kulde og hvalrossens frostglans,

alt det som fattige sjeler blir plaget av

inntil de ønsker seg selveste helvetet;

jeg frykter de iskalde, hvite gespenster —

jeg lytter til Mozart og drømmer om våren,

og kanskje jeg drømmer om forrige sommer

(i visdom og alder den femtiende)!:

Jeg sukker og sier: Musikk, gi meg helbred,

du Altets og smertens berusende sødme,

du balsam for sinnet, fortryllede fløyte,

du alle forhåpningers magiske rus:

se skyggenes lekende stripe på veggen

i lyset det store, og stillhet i hjertet,

og lysstråler brenner som glødende glass

bak løvets vibrerende, havgrønne farge,

en lykkelig visdom som kan ha vært hans,

den gamles fortrolige innskrift på muren,

og solurets vennlige, klare formaning:

«Non numero horas nisi serenas!» Se:

«Bare de lyse timer regner jeg med!»