Sigøynersang

Grenen suser, sval er vinden,

vandrersken, sigøynerinnen

tar sitt røde skaut og går,

blankt av fett er hennes hår,

klær og klut og barn i bylt

er på vandring, solforgylt,

fast om hoften bærepakken,

dobbelt festet over nakken.

Lille vesen, sammentullet,

sov, sov godt og sammenrullet.

Åkrer kommer, skoger gilde,

gode trakter, trakter ville,

vakre land,

grønne land.

sval er vinden, grenen suser.

Morbærtreet står så trist,

og den lille gråter visst,

visne grener slår i vinden,

dødsens trett sigøynerinnen

fester bylten sin på grener,

vugger barnet under grener.

Treet holder: klokt er treet,

gir oss morbær: godt er treet.

Tørre grener gir oss flammer,

overalt er tørre grener,

finnes ild så kan den brenne,

også under gryter tenne,

store gryter

eller små,

himmelen er klar og blå.

Grenen holder, vuggen gynger,

hør, sigøynerinnen synger:

«Sov du lille, på din gren,

himmelen er klar og ren.

Åkrer kommer, skoger gilde,

gode trakter, trakter ville,

alt for deg ei såre godt,

rosenrødt og himmelblått.

Ikke glem det lune, trygge

morbærtreets lys og skygge,

men som frøet, fritt og stille,

flyr du bort fra meg, du lille,

helt alene,

uten andre,

hjemløs vil du alltid vandre.»

Eventyr med mørke klanger

dukker frem i mine sanger:

«Lille sjel på treets gren,

himmelen er klar og ren:

du vil skjelve når den kommer,

når den stygge vinden kommer,

men de tørre grener knitrer

helt til vårens stjerner glitrer,

og når solens ild, den røde,

legger bondens åker øde,

går du fri, du lille tåpe,

under løv og dugg og dråpe:

mørke bille,

sorte bille,

bare bonden går det ille.»

«Åkrer kommer, skoger gilde,

gode trakter, trakter ville,

alt for deg er såre godt,

rosenrødt og himmelblått.

Kommer skurken deg for nær,

vis ham modig hvem du er.

Piken skal du favne, kysse,

uiten spørsmål skal du kysse.

Du fikk sjel og blod og sener

under morbærtreets grener,

du vil fly som frø med vinden

fra din mor, sigøynerinnen,

helt alene,

uten andre,

hjemløs vil du alltid vandre.»