Før påske

Også om mine leber skulle sønderrives

i denne vill-ville marstid,

i feber med de febrile trær

beruset av den martialske mars'

velsmakende

salte, blodbitre vind

under skyene,

mellom den gresselige mølles stener:

Også om mine leber skulle sønderrives

og sangen lar dem blodoverskylle

og jeg, døv av den rasende mølles dur,

av mine sangers smak

kun får kjenne kvalens bitterhet,

hvor meget blod det

allikevel rinner

må blodsangens strømmer tone!

Nå finnes det helter å prise, min Gud!

kjempers blinde triumfer å rose

maskiner å smigre og de

glødende svelg, kanoner kjølt ned

med kompresser til dødens bruk,

men min sang er ikke seierens,

hverken vil jeg ære

den stampende triumfs jernsåler

eller helvetes mølle av vold:

For hundre sukk av skjult liv og

mars' friske blodbølge tillater ikke

å besynge maskindød og dødsmøller,

bare mennesker, kjærlighet og liv,

og det utspilte, raske blod.

Også mine leber skulle sønderrives

i denne godfriske, blodbitre salte vind

under skyene

mellom den gresselige mølles stener,

som søndermaler troner og nasjoner

splintrer århundregamle skranker til spon,

likeledes fortiders jernsøm

av stålsatt tro som til blodige filler

sammen river kropp og sjel

til en dobbel død,

spytter den kyske måne i ansiktet,

bringer en hel generasjon

med en eneste omdreining under hjulet:

Jeg vil allikevel ikke berømme maskiner,

nå i mars, når man

i luften, gjennom vindens makt

får kjenne den fuktige smak

av vårt blods saft,

av vårt dyrebare ungarske blods drikk.

Sår ble min munn

av denne salte vindens skjenk

og ordene smerter meg nå.

Selv om mine leber skulle sønderrives

i den ungarske sangs mars,

bryter blodsangen opp i vinder.

Jeg besynger ikke seieren,

ikke menneskemaskinen, den forblindede helt,

hvis håndtrykk innebærer slaveri,

men den - hvem som helst - som vil komme,

og som den første sier hint ord,

som den første våger si det høyt,

rope det ut, den modige, den tapre,

trylleordet, ventet av hundretusener,

det pustgivende, hellige,

menneskeforløsende, gjengivende,

nasjonsreddende, portsprengende,

befriende kostbare ord:

At det er nok nå! Nok! Endelig nok!

At freden må komme! Fred!

Fred! Endelig fred!

At vår kval er forbi!

Sov nå, den som vil,

og den som lever, skal leve.

Helten vil få ro og folket

skal få håp.

Alle klokker skal nå

rope halleluja.

Til den nye mars oppstår

skal vi blomstre i fryd,

arbeid og grav være

hver av oss tilmålt.

Gud gi oss vin og hvete,

vin for å kunne glemme!

O fred, fred!

Var det endelig fred

og vår kval forbi.

Den som er død tilgir,

ser himmelen blåne.

Brødre, er det først bak oss

skal ingen mer se seg tilbake,

aldri mer spørre efter skyld,

blomster skal vi plante,

elske og da forstå

vår verden fullstendig!

Arbeid og grav være

hver av oss tilmålt.

Gud gi oss vin og hvete,

vin for å kunne glemme!