Diktatoren

Uten tvil er han gått til bunns for alltid.

En hesligere død har aldri ennå vært

og aldri et mere uforsonlig hat.

De feige skurkene lot ham i stikken,

og smigrerne forrådte ham.

Han trådte frem fra en hel skog av faner

og brølte og trampet av raseri,

han lot henrette dem som hadde øyne,

han lot henrette dem som hadde munn,

han ville utgyte et helt folks blod,

men til slutt ligger han nå selv tråkket

ned i sne og urin under ulmende ruiner.

Har han sonet ved å drepe seg selv?

Er den skyldig som drepte ham?

Er verden kanskje blitt fattigere

uten de dager i et jag,

uten de netter i skrekk?

Nei! Nei!

Den mørke himmel er revet i to nå.

Det nye korn

begynner alt å spire frem.