Etter et mai-regn

I tåken stiger fjerne fjell,

og sletten damper, elven flør,

i lyset fra en regnvåt mark

gror sangen i min trette kropp,

den røde sangen i mitt blod,

den røde sangen i mitt blod.

Jeg hører gress som knitrer grønt

i spill av lys, i solens glød,

og knopper springer ut i løv

mens jorden danser mot det blå,

alt kysser under himmelen,

alt kysser under himmelen.

Jeg lukker øynene og ber,

ved synet av så mange kyss,

en bønn for dette vakre syn,

en hviskende, urolig bønn:

Velsign det landskap som jeg ser,

velsign det landskap som jeg ser.

En vårlig mark hvor kvinner står

med hakker i den våte jord.

(Så godt å leve likevel.)

De står på rad, som unge trær,

med nakne føtter, nakne knær,

med nakne føtter, nakne knær.