Engel fra himmelen

Engel fra himmelen - reis i hast

til det frosne, sotete Budapest,

der klokkene nå omsider har tiet

for det veldige russiske tankstyranniet.

Der julen ikke lenger får lov til å glitre,

der ingen gullgule nøtter får henge

på trærne, kun frost, kulde, sult. Hvor lenge?

Tal til dem, ikke la dem forvitre –

rop ut i mørket om det enn er tett:

Engel, bær bud om Mirakelet!

La det glimte i dine vinger, engel, fly,

de venter deg ved morgengry.

Tal til dem,

ikke om en verden der tente lys skinner

på dekkede bord i varme hjem,

der presten bidrar med gode minner

og gaver gis bort i pakt med dem,

der kloke og gode råd deles ut

og himmelen stråler av stjerneskudd:

Nei, engel, tal til dem om mirakelet fra Gud.

Fortell, for dette er Mirakelet:

et fattig folks fattige juletre

tar til å skinne en Stille Natt et sted –

mange er de som der korser seg.

All verdens folk stirrer,

noen forstår det, andre ei.

”Dette er for mye”, de rister på hodet, forvirret.

Noen ber stille mens andre snur seg bort.

Det som henger på treet er ikke julepynt, barn:

Men folkenes Kristus, nasjonen Ungarn.

Mange er de som går ham forbi:

Offiseren som stakk ham i siden,

disippelen som tre ganger fornektet ham,

forræderen som dyppet i samme fat,

som svek ham for sølv

og fariseernes hat

mens han spottet ham, skjente og slo

åt av hans legeme, drakk av hans blod.

Folkemengden står der og glor og glor,

men snakke til ham tør verken søster eller bror.

Han taler ei heller mer, anklager ingen,

bare stirrer som Kristus fra korstreet ned.

Et forunderlig smertens juletre;

er det djevlehoven eller englevingen -

de som kaster lodd om hans klær,

de som ikke aner hva de gjør eller er,

som kun værer, klynker og føler som vet

om denne nattens hemmelighet?

Denne julen er i sannhet en forunderlig en:

Nå henger Ungarn på trærne – igjen.

Og verden taler om Mirakelet,

og prester preker om tapperhet,

og statsmenn berømmer det ungarske storsinnet,

og Paven i Rom lyser fred over minnet,

og all slags folk fra alle land

spør hvordan vel dette kunne gå an?

Hvorfor døde de ikke slik de skulle?

Hvorfor ventet de ikke rolig på ragnarok?

Hvorfor åpnet himmelen seg til fulle,

da et folk ropte: „Vi har fått nok”?

Er det da ingen blant dem som kan se

hva dette er som flommer som elver?

Hvorfor vel samfunnsordener rystes og skjelver?

Et folk skrek opp. Så ble det stille.

Nå spør mange: Hva hendte her? Var det så ille?

Hvem laget loven av skinn og bein?

De graver og spør, snur stein etter stein,

stotrende, ute av stand til å fatte,

disse som lenge har levd i dens skinn:

kan Friheten være så stor en ting?

Engel fra himmelen, bær dette bud:

Av blod springer nytt liv alltid ut.

De møttes, - eselet, hyrden og skalden -

i halmen ved siden av krybben, i stallen,

hver gang Liv fødte Liv igjen.

Og nettopp som den gang i Betlehem by

slår vekterne ring om Mirakelet på ny.

Med sine åndedrag står de vakt,

for stjernen skinner,

daggryet kommer med all sin prakt.

Fortell dem dét – engel fra himmelen.

New York 1956

bearbeidet av

Wolfgang Plagge

oversatt av