Som et besynderlig sendebud uten en eneste nyhet

Feito um estranho arauto que não sabe de notícia,

fordi han satt sommeren lang på toppen av fjellet,

pois passara o verão no topo da montanha e quado,

så han at byens lamper ble tent der nede i kveldingen,

à noite, as luzes da cidade embaixo se acendiam,

så han dem hverken nærmere eller større enn stjernene,

não as via maiores nem mais claras que as estrelas,

og hørte han surring, gjettet han om det var bil eller fly

eller en båt på den blankstille Donau, og hørte han gjenlyd

e, se ouvia um zumbido, especulava: carro? avião?

av spredte dunk og dump i dalene, tenkte han: steinhoggere

ou lancha no Danúbio vítreo? e se no vale ecoava

hamrer et hus der nede eller den onde naboen tvers over floden

difuso um fragor surdo, deduzia que: trabalha o

prøver maskingeværene sine - han var likeglad, han visste

pedreiro ou, na ribeira oposta, o mau vizinho testa

at menneskeslekten er gal, at den ikke kan være i ro, det gode

legger den øde, det som blir bygget opp gjennom århundrer,

metralhadoras – dava-lhe na mesma! ele sabia

faller i grus i en barnslig tvist, mer viktig for slekten

que a raça humana é tola, inquieta, estraga o que há de bom,

er bandenes bitre rett enn at jorden skal blomstre,

constrói durante séculos e, em rixas de criança,

at ånd og kjærlighet skal flamme mot himmelen

destrói tudo de novo, o espólio amargo das quadrilhas

slik at gudene blendes — sendebudet fra fjellet visste alt dette

og gjemte seg langt vekk fra nyhetene, men da den plystrende

a instiga mais que o florescer da terra ou do que a chama

piskende svirebror, vinden, slår til, da den grusomme, fjerne solen

do amor e da razão cegando céu acima os deuses

med vellystige smil ser hvordan bladene, de forlatte elskerinner,

sempre obstinados – ciente disso o arauto da montanha

blekner for ham i selvmorderisk vemod og svever

se escondeu, longe das notícias; mas, se açoite em mão,

som en syk danserinne, fallende død ut av danseringen:

da står sendebudet opp, tar sin stokk og begynner å gå

o vento chega embriagado, e, em fuga, o sol cruel

mot de folkerike dalene, som jaget av fjellets store budskap,

sorri lascivo enquanto deixa as frondes – ex-amantes

spør man etter budskapet, greier han bare å si: det er høst!

que, em dor suicida, empalidecem oscilando como

han roper det ut som et stort budskap, det som alle vet: det er høst!

dançarina que, enferma, morre em meio à dança – o arauto

slik går det også med mitt store budskap: som fjellet sprenges

av flere kilder og større snetyngder på sitt hode, slik brister også

se ergue e, com seu cajado, desce aos vales populosos,

mitt gamle hjerte av ord, men hvilket budskap er det jeg bringer?

tangido da montanha por grandes notícias; quando

hvorfor bekymre seg om et budskap? verden er i gjære, dager går

lhe perguntam, porém, quais são, só sabe: que é outono!

i kappløp med år, år med århundrer, de vanvittige folkene

e alardeia o que todo mundo sabe: que é outono!

er urolige: hva teller alt dette? jeg ser bare høsten,

jeg føler bare høsten som vise planter og fromme dyr,

minhas notícias são assim – e como há mais nascentes

føler hvordan jorden dreier seg mot himmelens mer avmektige

nos montes mais nevados, o meu velho coração

landskap og at dens pust blir svakere som hos elskende -

também transborda de palavras: que notícias trago

å, hellige Rytme, den evige kjærlighetens store rytme, årenes

no entanto? e que me importam? ferve o mundo onde competem

rytme, rytmen av Guds dikt - hvor liten er ikke

den menneskelige skjebne! jeg hører vinterens myke skritt,

dias com anos e estes com os séculos, agitam-se

den hvite tigeren kommer og strekker seg ut over landskapet,

doidos os povos: e daí? contemplo o outono apenas

den skjærer tenner, biter, den samler sine trege

e o sinto como os mansos animais e as plantas sábias,

lemmer og går, marken få flekker av dens fallende fell,

sinto que a terra adentra áreas do céu mais apagadas,

den går og forsvinner inn i den nye vårens duftende jungel.

que seu alento, como o dos amantes, enlanguesce –

ó santo Ritmo, grão ritmo do amor eterno, ritmo

dos anos e dos versos do Senhor – como é minúsculo

tudo de humano – eu ouço os passos tímidos do inverno,

já vem o tigre branco que se estende sobre os campos,

que range os dentes, morde, move os membros preguiçosos,

mancha a paisagem com seus pelos e, indo embora, embrenha-se

nas selvas olorosas de uma nova primavera.