Vedi, si sta facendo sera, e la brutale recinzione di quercia

Ser du, det kveldes; med piggtråd rundt oss og det ville

orlato da filo spinato, la baracca cosi fluttuante,viene assorbita dalla sera.

Lo sguardo lento lascia andare il limite della nostra prigionia,

gjerde av eiker med brakker som svev i vår skumring.

solo la mente, solo la mente percepisce la tensione del filo spinato.

Vedi cara, qui, anche la fantasia si libera solo cosi,

Vårt blikk, kun sakte slipper det vårt fangenskaps ramme,

il sonno, il liberatore clemente, scioglie i nostri corpi spossati

e il campo dei prigionieri si avvia verso casa,

bare fornuften vet stadig at tråd fortsatt er spent.

Lacero e calvo, russando volano i prigionieri,

Ser du, min kjære, fantasi kan her kun sådan bli fri,

dalla cima cieca della Serbia, al paese natio acquattato nella landa.

Oh, paese mia acquattato! Quella casa esiste ancora?

våre martrede kropper slik befris av lys, av drøm,

Le bombe l'avranno evitata? Ed è come quando ci siamo arruolati?

Tornerà a casa, chi geme a destra e chi alla sinistra giace?

det hjem hvortil nu leiren vår svever helt skjønt befridd.

Di' esiste ancora la patria, dove capiscono anche i esametri?

Svøpte i filler, snorkende, flyr nu fanger nakne

Tastando riga sotto riga, senza accenti,

scrivo cosi, nell'oscurità la poesia, cosi come vivo,

mot den hjemlige fjerne egn her fra Serbias høyder.

alla cieca, strascicando sulla carta come un bruco,

i guardiani del lager hanno sequestrato tutto,

Fjerne, hjemlige drømmeegn! Finnes fortsatt et hjem?

torcia e libri, non arriva neppure la posta,

solo la nebbia scende sulla nostra baracca.

Ikke truffet av bombene? Det hjem vi da forlot?

Francesi, polacchi, italiani ciarlieri, secessionisti serbi,

Og de som stønner, som ligger utstrakt, finner de hjem,

trasognati ebrei montanari, vivono qui,

tra vermi e notizie allarmistiche,

vil det da fortsatt finnes et sted hvor mitt dikt når frem?

corpi febbricitanti spezzati, eppure vivono la stessa vita, -

aspettando notizie liete, parole dolci da una donna,

Her i halvmørket uten tegn over tegn skrives heksameter

destino libero, e aspettano la fine, celata nella nebbia fitta, il miracolo.

følt frem i linjer på linjer slik jeg selv også lever,

Come animale prigioniero tra i vermi, giaccio sulle tavolette di legno,

l'attacco delle pulci si rinnova, ma lo sciame delle mosche s'è quietato.

blind som en larve fremover kryper jeg på papir;

É sera, la prigionia è più corta di un giorno è anche la vita.

L'accampamento dorme. Il paesaggio è illuminato dalla luna,

leirens voktere tok fra oss lykter, bøker, vårt alt

e nella luce i fili spinati si stendono di nuovo,

L'ombra dei guardiani armati, si intravede attraverso la finestra,

og hit når ingen post mer frem, bare brakkens tåke.

tra i rumori della notte, proiettandosi sui muri, cammina.

Her blant rykter og mørkt utøy lever franskmenn, polakker,

Vedi cara, dorme l'accampamento, frusciano i sonni, sbuffa il desto,

si rigira nello stretto posto e dorme già di nuovo,

romer, troende serber, drømmende jøder, her i fjellet.

gli brilla il viso. Solo io sto seduto desto, al posto dei baci tuoi

sento in bocca il sapore di mezza sigaretta consumata,

Stykket opp i feberhete kropper lever de hver

e il sonno, il clemente, non viene, perché ormai non son più capace

ne a vivere ne a morire senza di te.

sitt liv, ventende kvinneord, frihet, godt nytt, skjebne,

på en styrtende demrings slutt eller på et under.

Il campo di Heidenau, sulle monti di Zagubica

Uten seng ligger jeg, innfanget mellom ormer, loppers

angrep gjentas stadig men fluer er gått til ro.

Det er kveld og fangenskapet er en dag kortere

som livet mitt også. Leiren sover. Månen skinner

ned på landskapet, i dens lys piggtråd igjen synes

og man ser gjennom vinduer væpnet vakts skygge

her seg bevege, projisert på vegg av natts lyder.

Leiren sover nu, kjæreste, våre drømmer suser;

en nyss våknende snorker høyt, men klemmes om på siden

og sovner atter, hans ansikt lyser. Kun jeg våker

med stank av halvrøkt sneip i munn, istedet for med smak

av ditt hete kyss, og søvnen, trøsten, kommer ikke,

fordi uten deg jeg hverken leve kan eller dø.

Lager Heidenau, Jugoslavia, juli 1944