Vidiš li, mrači se, i bodljikava žica hrastovih
Ser du, det kveldes; med piggtråd rundt oss og det ville
stupaca ograde i barake lebde, usisava ih mrak.
gjerde av eiker med brakker som svev i vår skumring.
Ropstva nam uski krug proširuje se i puca vidik naš
Vårt blikk, kun sakte slipper det vårt fangenskaps ramme,
i samo um, i samo um, on zna da su žice razapete tu.
bare fornuften vet stadig at tråd fortsatt er spent.
Vidiš li, draga, i maštu nam, i nju nam oslobađa
Ser du, min kjære, fantasi kan her kun sådan bli fri,
kao i slomljena tijela tek san, lijepi osloboditelj
våre martrede kropper slik befris av lys, av drøm,
kkoji nam otvara logor, pa kući kreće naš um.
det hjem hvortil nu leiren vår svever helt skjønt befridd.
Odrpani, ošišani, hrčući lete robijaši
Svøpte i filler, snorkende, flyr nu fanger nakne
sa slijepog krova Srbije u skrovište domovinskog tla.
mot den hjemlige fjerne egn her fra Serbias høyder.
Tiha skrovišta doma! A postoji li još taj naš dom?
Fjerne, hjemlige drømmeegn! Finnes fortsatt et hjem?
Nije li ga dostigla bomba? I je li, kakav je bio?
Ikke truffet av bombene? Det hjem vi da forlot?
I onaj što uzdiše desno, i onaj što lijevo leži, hoće li naći ga bar?
Og de som stønner, som ligger utstrakt, finner de hjem,
Reci, ima li još domovine tamo gdje ovaj shvaćaju stih?
vil det da fortsatt finnes et sted hvor mitt dikt når frem?
Bez ukrasa svih, gnječeći stih pod stih
Her i halvmørket uten tegn over tegn skrives heksameter
u ovom sumraku pjesmu pišem tako kako živimo
følt frem i linjer på linjer slik jeg selv også lever,
sljepački, ko gusenica pedljem pipkajući papir,
blind som en larve fremover kryper jeg på papir;
džepnu mi lampicu, knjige, sve su oduzeli čuvari
leirens voktere tok fra oss lykter, bøker, vårt alt
logora i ne dolazi pošta, nad barake slijeće magla nam tek.
og hit når ingen post mer frem, bare brakkens tåke.
Tu, među vijestima strave i ušima žive Poljak i Francuz
Her blant rykter og mørkt utøy lever franskmenn, polakker,
i glasni Talijan, pobunjeni Srbin, žalosni Židov na brdu,
romer, troende serber, drømmende jøder, her i fjellet.
svi dobru čekaju vijet, lijepu žensku riječ, slobodnu ljudsku kob,
Stykket opp i feberhete kropper lever de hver
i čekaju kraj ovih muka, kraj guste magle, čekaju čudo.
sitt liv, ventende kvinneord, frihet, godt nytt, skjebne,
Ležim na daski, međ ušima zarobljena zvijer, a buha
på en styrtende demrings slutt eller på et under.
sve iznova na me juriša, ali je vojska muha smirila bar.
Uten seng ligger jeg, innfanget mellom ormer, loppers
Večer je, za jedan je dan opet kraće moje ropstvo,
angrep gjentas stadig men fluer er gått til ro.
a i život je kraći za dan. Sav logor spava. Na predio
Det er kveld og fangenskapet er en dag kortere
mjesečina sja i u njenoj rasvjeti opet se vide razapete žice
som livet mitt også. Leiren sover. Månen skinner
kroz prozor i vide se sjene čuvara s puškama
ned på landskapet, i dens lys piggtråd igjen synes
kako se uza zid penju, sa glasovima se miješaju noćnim.
og man ser gjennom vinduer væpnet vakts skygge
Logor već spava, vidiš li, draga, šuškaju snovi,
her seg bevege, projisert på vegg av natts lyder.
zagrcne se probuđen sanjač, okreće se na ležaju usku i već
Leiren sover nu, kjæreste, våre drømmer suser;
ponovo spava i lice mu sja. Tek ja sjedim budan
en nyss våknende snorker høyt, men klemmes om på siden
osjećam međ usnama dopola popušenu cigaretu i namjesto
og sovner atter, hans ansikt lyser. Kun jeg våker
tvog poljupca, dolazi san, san koji smiruje,
med stank av halvrøkt sneip i munn, istedet for med smak
jer ja nu umrijet ne mogu, a ni živeti bez tebe već.
av ditt hete kyss, og søvnen, trøsten, kommer ikke,
Logor Heidenau u brdima nad Žagubicom,
fordi uten deg jeg hverken leve kan eller dø.
srpnja 1944
Lager Heidenau, Jugoslavia, juli 1944