Vidiš li, pada mrak, bodljikavom žicom omeđena

Ser du, det kveldes; med piggtråd rundt oss og det ville

drvena ograda, baraka lebdi, diže je sumrak.

Okvire ropstva lagano prelazi pogled

gjerde av eiker med brakker som svev i vår skumring.

i samo um, samo um, on zna za razapetost žice.

Vidiš li, draga, ovde ovako se oslobađa mašta,

Vårt blikk, kun sakte slipper det vårt fangenskaps ramme,

izmoždenim telima na trenutke smiraj donosi

lagani san i logoraši tada kućama kreću.

bare fornuften vet stadig at tråd fortsatt er spent.

Poderani, ošišani robovi u hropcu sna lete

s vrha Srbije ka skrivenim dolinama doma.

Ser du, min kjære, fantasi kan her kun sådan bli fri,

Skrivena dolina doma? O, postoji li još dom?

Bez pogotka bombe? Zar postoji kao kad smo odvedeni?

våre martrede kropper slik befris av lys, av drøm,

Stiže li još kući, ko ovde uzdiše ili tamo leži?

Reci, ima li još doma gde znaju i za heksametre?

det hjem hvortil nu leiren vår svever helt skjønt befridd.

Bez znakova, nagađajući red ispod reda, tu

u polumraku pišem ovu pesmu kao što živim,

Svøpte i filler, snorkende, flyr nu fanger nakne

pomalo naslepo, poput gusenice puzeći preko papira;

lampu, knjigu, sve su oduzeli stražari Lagera,

mot den hjemlige fjerne egn her fra Serbias høyder.

ni pošte nema, samo se magla na nas spušta.

Među crvima i sablastima živi ovde u brdima Francuz,

Fjerne, hjemlige drømmeegn! Finnes fortsatt et hjem?

Poljak, glasni Talijan, odbegli Srbin, setni Jevrej,

raskomadana tela ipak jedan život žive tu, –

Ikke truffet av bombene? Det hjem vi da forlot?

čekaju vesti, topao ženski glas, slobodnu ljudsku

sudbinu i čekaju kraj, u magli sakriveno čudo.

Og de som stønner, som ligger utstrakt, finner de hjem,

Ležim na dasci među crvima, obnavljaju se

napadi buva, ali armija muva već počiva.

vil det da fortsatt finnes et sted hvor mitt dikt når frem?

Veče je, ropstvo je, vidiš, ponovo kraće za dan,

ta i život za jedan dan. Spava logor. Pejzaž

Her i halvmørket uten tegn over tegn skrives heksameter

je u mesečini i žice su opet napete,

i preko prozora se vide, među šumovima noći,

følt frem i linjer på linjer slik jeg selv også lever,

na zid naslonjene senke naoružanih stražara.

Spava logor, vidiš li, draga, meša se san i java,

blind som en larve fremover kryper jeg på papir;

prevrće se na uskom prostoru ko se preplašeno

budi i ponovo usni. Samo sam ja budan, meso

leirens voktere tok fra oss lykter, bøker, vårt alt

tvog poljupca u ustima mi je ukus napola

izgorele cigarete, i ne nailazi san, jer

og hit når ingen post mer frem, bare brakkens tåke.

bez tebe već ni umreti ni postojati ne znam.

Lager Heidenau Iznad Žagubice u brdima,

Her blant rykter og mørkt utøy lever franskmenn, polakker,

juli 1944.

romer, troende serber, drømmende jøder, her i fjellet.

Stykket opp i feberhete kropper lever de hver

sitt liv, ventende kvinneord, frihet, godt nytt, skjebne,

på en styrtende demrings slutt eller på et under.

Uten seng ligger jeg, innfanget mellom ormer, loppers

angrep gjentas stadig men fluer er gått til ro.

Det er kveld og fangenskapet er en dag kortere

som livet mitt også. Leiren sover. Månen skinner

ned på landskapet, i dens lys piggtråd igjen synes

og man ser gjennom vinduer væpnet vakts skygge

her seg bevege, projisert på vegg av natts lyder.

Leiren sover nu, kjæreste, våre drømmer suser;

en nyss våknende snorker høyt, men klemmes om på siden

og sovner atter, hans ansikt lyser. Kun jeg våker

med stank av halvrøkt sneip i munn, istedet for med smak

av ditt hete kyss, og søvnen, trøsten, kommer ikke,

fordi uten deg jeg hverken leve kan eller dø.

Lager Heidenau, Jugoslavia, juli 1944