Du fjerner deg så snøgt og raskt fra meg,

Figlio mio, ti stai allontanando così veloce da me,

in questo gran spazio – tempo.

min sønn, i tiden.

Dal tavolo ti alzi già nervoso,

sparisci, corri.

Fra middagsbordet spretter du opp nervøst,

Leggi il giornale, quando ti parlo

rispondi a monosillabi.

forsvinner hastig.

Sei con gli amici. La stanza tua è vuota.

La mia anima è vuota.

Du er blitt avisleser selv, og spør jeg deg,

Non noti l’ amor’mio fatuo sul mio viso.

Di me neanche ti accorgi.

svarer du bare kort.

La mia voce stridula, in te suscita repulsione.

La mano mia è pesante.

Du er med venner. Og ditt rom er tomt.

Tua madre è diventata di nuovo l’unica amica mia.

E con lei che parlo.

Og tom er min sjel.

Le rammento, a voce bassa,la nostra età ridacciante.

Per non fartelo sentire.

Du ser ikke min dumme kjærlighet.

A suo tempo, anch'io lasciai cosi mio padre.

Lui fece allo stesso modo.

Du ser meg ikke.

Con un sospiro pesante, orgoglioso, dannandosi,

non guardandosi indietro.

Min gamle stemme hører du med avsky.

Questa solitudine somiglia tanto a quel’altra,

quando non eri ancora nato.

Min hånd er tung for deg.

Le mattine mi spargono il capo di cenere,

i mezzogiorno son grigi.

Din mor er min eneste venn igjen.

Di sera scruto il cielonel giardino,

gli alberi e le fronde,

Jeg får prate med henne.

domando me stesso, com’è che il frutto

non capisce  il tronco?

Jeg nevner tiden, da vi lekte sammen, dempet.

For at du ikke hører.

Slik gikk også jeg fra min far engang.

Slik gikk også han vekk.

Med et tungt sukk og forbitret og stolt,

uten å se seg om.

Hvor denne ensomhet er lik den gamle,

fra da du ennå ikke levde.

Morgenen strør aske over mitt hode,

middagstiden er grå.

Om kvelden kikker jeg på himmelen,

på trærne og på løvet,

og spør meg selv, hvorfor kan ikke frukten

forstå fruktreet?