Eg må finne de att. Spådomar,
Meg kell, hogy leljelek.
eldre enn Dei Heilage Tre Kongars,
A Három Mágusénál messzibb
har synt oss ein makelaus himmel
jövő-jelek
til å krone våre to netter.
vontak két éjszakánkra egy eget.
Mine fortropper, speiarane mine,
Patak ágyaidat, vadcsapásaidat
dreg ut og gjer klar
nyargalva járják, rendezik
dine elvelægje, dine stigar,
hírszerző előörseim,
den ubrøytte krattskog.
uttalan cserjéseidet.
Under vår hud, dette makelause telt.
Bőrünk egy sátora alatt.
Ja, slik vende vi tilbake
Igen, jövet
frå den bibelske ørken.
e bibliai sziklasivatagból.
Minnest du grottene, buskane,
Emlékszel a gyermekek-csinálta
lauvhytte-livet,
bokor-barlangokra, zöld ág-szobákra?
der vi leika som barn?
A korra, amidőn a kéz
Den tid da ennå handa
bogárnak, hüllőnek még jó barátja,
er venn med insekt og slangar
s csiga gyémántló váladékát,
og stiller fram i sol ein snigel,
a csigát magát, a békát
ein frosk som glinsar av slim,
az emlék – a kincskeresés
ivrige hender, som leitar etter under.
kéjével teszi a nap sugarába?
Og når vindane vakna
Meg amikor szél kerekült,
fløymde det gullklumpar,
az aranypénz-záporozásra
og rundt omkring dykk eit flytande
és magatok körül
akvarium med gneistrande fiskar.
a tengermélyi tűz-halak
Under vår hud, dette makelause telt.
kerengő akváriumára?
Og himmelen som mørkna
Bőrünk egy sátora alatt.
av eit «må ikkje, må ikkje» –
A – honnan is jött? – „nem szabad”
kvar kom det vel frå?
égborultára, melyben
Eller angsten for å sprengje grenser,
szabadulási rettenetben
når to hjarta banka under eitt par venger.
két szív kéjjel egy szárnypárrá tapad?
Under vår hud, dette makelause telt.
Bőrünk egy sátora alatt.
Steinborda tala med seg sjølve,
A kőtáblák még önmaguknak
ikkje med oss.
beszéltek, nem nekünk.
Eg må finne deg att.
Meg kell, hogy leljelek.
Dei halsar nedover lia, alle mine folar.
Zihálva ügetik be
Eg breier meg ut med mine usvikelege
völgyeid hosszát ménjeim.
falkar, lik ei pil, med sporhundar,
Nyílbiztos vadászsolymaimmal,
snøggare enn alle, i dette mitt framtidsrike,
nyílgyors szimatú ebeimmel
eg vidar meg ut som ei vifte
áradok szét
fram gjennom fjellpassa dine,
jövőm hona, hágód után már
strekkjer meg fram imot kjeldene dine
legyező módra szétterülve
og vil kvile meg ved peisen,
birtokba venni mind a forrást,
ved peisen i eit hus,
megcsitítani e – hány száz éve? –
der angen av brød er angen av kvinne,
tikkadtan tévelygő hadat,
denne hær som har vore på vandring
tűzhellyel is, tűzhelyes házzal
– kor lenge? kor mange hundre år?
kenyér- és asszony-szagúval –
Under vår hud, dette makelause telt.
Bőrünk egy sátora alatt.
Og ei tyngd ljomar i ditt øyra,
És a füledben zúgó légnyomásra
og tvers gjennom denne – minnest du vel?
és azon át – emlékezel? –
Den spente otten, ståket frå dei andre
a rémült hallgatódzásra a messzi
der oppe, – foreldre, vogner og hundar –
– a fenti! –
frå den fjerne verda, så lite vennleg.
elmostohult világ
Og dette stadige «kvar er de?» og ønsket
szekér-, szülő-, eb-zajára, folytonos
tvers gjennom lauvhytta og pinen,
„hol vagytok?”-jára s a vágyra:
ønsket om å gøyme seg
tovább
langt langt vekk eller ganske nær,
ezen a lomb-szobán, ezen a szorongáson át,
og springe, gløyme, finne eit verkeleg hus,
még beljebb-összébb rejtekezni,
i dag, du veit det, – rømme dit,
futni, feledni, igazi házra lelni,
tilbake eller fram – til landet
ma már tudod, oda menekedni
det vaksne barnehjarta berre finn
– hátra? előre? – a tájra, mit a gyermek
i kvinnefamn, når det fell i kjærleik,
felnőtt szíve csak asszony-ölben lel meg,
ikkje for å gå ut or seg sjølv
ha nem feledni dől szeretni,
men for å skode sol –
hanem belenézni a napba –
Dette er lova og framtida.
Ami a törvény s a jövendő.
Og kanskje ikkje lenger utan von.
S már tán nem is reménytelen.
Eg reiser fram gjennom deg, eg sym ved di side,
Átnyúlok benned, végigúszlak,
du som luter deg over min ørken.
repüld át sivatagomat.
Eg heiser mitt vikingsegl,
Viking vitorláim feszítve,
eg fløytar på mine voggande kamelar,
futó tevéimnek sziszegve
og hertek hovudstaden din,
kerítem fővárosodat,
eg, som ber riket ditt til deg,
hisz én hozom országodat,
oppdaga, kjent på ny,
megtisztítva és átfésűlve,
vaska sjølv av dine synder,
lemosva bűneidtől is,
reint som eit duka bord.
letörölve, akár egy asztalt –
Under vår hud, dette makelause telt.
Bőrünk egy sátora alatt.
I vårt felles rike, denne utlægd for to.
Két számüzetés egy honában –
På to einsemders makelause himmel.
Két magány egy csillag-űr csarnokában
Du minnest to barnehjarta,
Emlékszel, a két gyermek-
kjøvde av angst.
szív egymáshoz hogyan szorult?
Skremte, forstøkte, banka dei
Riadtan össze-visszavertek,
mot kvarandre:
egymás körül addig kerengtek:
to tilfeldige – ditt og mitt –
valami kettő – Ez meg Az –
slo seg fram, striddest, hamra på ny,
vívódva, ellökődve s újra
det eine tala for begge,
összecsapódva eggyé bonyolult,
alt vondt er blitt godt,
jó lett a rossz,
det umoglege sant,
a lehetetlen lett igaz,
universet dekkjer oss atter
millió friss csillag-gyümölccsel
med millionar av stjerne-yngel –
fölénk megint a Mindenség borult –
du pustar, du er berga,
föllélegeztél:
sjå – i alle fall nåde,
odaföl! – hátha, hátha,
om ikkje frelse - ein liten forsmak,
ha megváltás nem is, valami vissza váltás,
som denne stjerne der oppe –
izelítőül, mutatóul,
I det djup våre hjarta eig saman,
mint az a csillag –
i det levande vatnet, den fløymande elva.
Két szívünk egy halastavában,
I to fuglars himmel.
folyamában, vízrendszerében.
I det doble rike av alle våre instinkt.
Két madarunk
I vårt felles kongerike
egében. Összes ösztönünk
av lydige sansar,
kettős birodalmában.
der underet er det som er kjent,
Szóértő érzékszerveink
og det kjente er det vi aldri såg.
közös monarchiájában, hol ím
I dei fem kontinenta dine
a csodás épp az, ami ismerős,
som sviv mellom polar av is,
és ismerős a sose-látott.
for vi fødest og vi døyr –
Öt világrészedben, amely forog
Kartet over deg vil eg teikne,
a két jeges pólus között, mert
lik Stanley på oppdagings-reise.
hisz születünk és meghalunk –
Heime vil eg vere.
Hogy Stanleyként föltérképezzelek.
Skaparar er vi, meir og meir til stades
Otthon legyek.
i vårt liv – så langt det er mogleg –
Teremtőként jelenvalóbban –
under den karrige sol.
amíg lehet –
a takarékos Nap alatt.