I går kom Hausten lydlaust til Paris.

L’Autunno a Parigi ieri è scivolato,

Han smug seg inn på Boulevard Saint-Michel

Sul viale San Michele è muto passato,

og venta under skuggefulle tre

In canicola, sotto le quieti chiome

ein gloheit sommarkveld.

E ha incorso in me.

Mot Seinen vandra eg i ro og mak.

Ho proprio camminato verso la Senna

Og i mitt hjarta brann ein purpurglød,

Canti-sterpi ardevan nell’anima,

eit rart, vemodig bål, ein liten song

Fumosi, anomali, mesti, scarlatti

som tala om min død.

Pel segno della mia morte.

Da nådde Hausten meg. Han kviskra tett,

L’Autunno m’ha raggiunto e bisbigliato,

så boulevarden dirra under meg.

Il viale San Michele ha tremato,

Og spøkefulle blad baud opp til dans

Son ronzando svolazzato sul viale

langs varm og vindstill veg.

Le scherzose fogliame.

Eit glimt: Min sommar sansa ingen ting

Oh, tempo! L’Estate non è ceduta,

og Hausten flydde bort og lo av det.

Ma l’Autunno ridendo ha dato la fuga.

Han kom. Og ingen veit det utan eg

È qua passato e  io lo so soltanto

her under tunge tre.

Sotto le fronde di pianto.