Minden tagom fáj, mindet érzem; fájok: vagyok!
Lemmene verker, eg kjenner dei alle, eg lid: eg er!
Gyűlölöm és nevetem ezt az állapotot.
For jævleg ein tilstand, eg lær.
Nevetem, hogy mint házigazda, a test kin
mutatja be vendégeimként a szerveim.
Eg lær over det at den kroppslege pine
Istennyilák futnak a csonton, idegemen.
lik ein vert presenterer meg lemmene mine.
Hunyt szemmel rögzitem, hol éget. Ismerkedem.
Hekseskot fyk gjennom bein og nervar: vill brann
Ahány kin, annyi kézszoritás; fölszisszenek,
fintorgok, aztán: önmagammal kezelhetek!
som blottlegg meg sjølv når eg fylgjer han.
Mit tudtam én, garat, tüdőcsúcs, máj merre van
Så mykje plage, og mange handtrykk: opp ein svip
s hogy ami hátul úgy dörömböl, a nyúltagyam.
gjere grimase, bukke, og så: mi hand eg grip!
Tudok már mindenről, mi bennem szúr, mar, kopog.
A kin, mint lámpák sora gyúl ki. Fájok: vagyok!
Visste'kje før kor svelg og lunger og lever var.
Álomvilágban él, kinek csak öröme van.
Kor ryggmargen er, dunkar hovudsmerten meg svar.
Rosszul érzem, de legalább én érzem magam!
No kjenner eg alt som plagar min bustad her.
S ez nagy tanács és nagy tanulság. Ki tudta, mi
világ és élet? Ő csak, ők, a “betegei”!
Smerten tenner ei rad av lamper. Eg lid: eg er!
Kik tudták a valót e földön és föld fölött,
Lever i verd av draum den som ikkje eig pine.
az igazságot? A szegények, a szenvedők.
Kjenner meg uvel, men kjenner lemmene mine!
Kik tudták a jövőt? Az ilyen érzékenyek.
Így lehettek a gyógyítók is a – betegek!
Dette til lærerik slutning. Kven fekk sjå
Szent a tanács, mit ma s örökre adni tudok:
inn i livsens løyndom: Den «sjuke» kunne forstå!
népek vezetői, legyetek izzó idegducok!
Kven kjende vel røyndom og sanning om denne vår verd
1954
og det som er over? Desse som fattige, lidande er.
Kven sa oss vår framtid? Dei som sterkare kjensler har
enn hine. Den sjuke vart lækjar! Gav svar.
Rådet — det heilage råd eg kan gje — må verte:
Dei styrande må vere lik nervar som glør av smerte!
1954
Knut Ødegård og