Jeg kikker ennå ut gjennom mitt ansikt
fra dette Jegs uendelige indre:
Jeg ser en sky og stjernelys som skjelver.
Men snart blir mine øynes lys fordunklet,
og verden blir stengt ute ved min port.
Mitt Jeg har ingen jord, men bare himmel.
Der finnes ingen trolske fenomener,
og intet gjenskinn, ingen bagateller,
men bare fredens virkelige glans,
en navnløs, uforanderlig substans,
en kjærlighet befridd for alt begjær.
Febrilsk har verden stanset ved min port.
Den roper: «Dåre! Egoist! Forræder!»
Vent litt, jeg har en bakerovn her inne.
Dens varme brød skal engang mette dere.
PoemWiki 评分
暂无评论 写评论