Et kvarter mellom Gud og Kontoret

Vær velsignet, herlige

morgen som slår dine

varme bølger imot mitt ansikt

når jeg trer ut

gjennom min triste port!

Guds fred er allerede

bak meg, vær likevel

velsignet, herlige

kvarter som

fører meg på den raske trikken

mot byen,

mot jobben,

til fabrikken, kontoret, mot

tredemølledagens fengsel,

men som ennå lar strømme solskinnet

igjennom sjelene, vinduene!

Kun ved slike stunder

er jeg den jeg er,

kun ved slike stunder kan jeg stjele

inn i mine unge øyne

det deilige livets varme,

solskinnets strømper

fra skyndsomme pikers ben,

det unge begjærets forbudte veier,

— kun ved slike stunder

er jeg min,

mine søskens,

alles

som nå

her og overalt

haster sammen med meg

på de raske trikkene

mot pengene,

mot byen.

mot inkvisitor-arbeidets

misunte torturkammer,

og tenker igjennom alt som er vakkert

og gråter over det som er glede,

fordi dette er den siste

avskjed fra oss selv, dette minuttet

før arbeidet på den solbelyste gaten:

dette minutt er vårt, de uthvilte

sinnenes opprør, frihetens

daglige håp,

det eneste hellige kvarter

mellom Gud og Kontoret:

Vær velsignet, herlige

sporveisfart, gylne

morgen, forat i det minste du

finnes fortsatt, - og hils

gladelig igjen

til dem som er på vei til å dø!