Sankt Blasius, eg bed deg vent og vakkert: Hjelp!
Preklinjem te, Sveti Blaže, pomozi mi!
Sećam se još kao dete dve bele sveće
Eingong da eg var liten gut
su mi stavili u križ preko mojih slabašnih ramena
i poput preplašene srne sam promatrao
dei heldt to kvite lys opp mot min tynne hals,
svet uklešten između stubova sveća.
Usred zime, na dan svetog Blaža
eg stirra storøygd mellom dei,
očarano sam promatrao starog popa
ko je molitvu nad mnom nagnuto
eit lite rådyr mellom to små tre, forskremt.
tebi govorio, kako sam pun pijeteta
ispred oltara klečao
Og vinters tid, på dagen din,
neuko mrmljao molitvu, što ni on, ni ja
nije potpuno razumeo. Ali ti si
hang mine augo ved den snille, gamle prest
me poslušao i zaštitio moj dečački
život od zagušljive
som bad til deg og bøygde seg
difterije i opasnih režnjeva
krajnika, tako uz tvoju pomoć
mot vesle meg som låg ved altaret, på kne
doživeo pola stoleća iako, stidim se,
na tebe nisam ni mislio.
og mulla bøner på latin
Nemoj me kazniti zbog mog nehata, i danas me čuvaj,
pomozi, biskupe Sebaste!
som ingen av oss heilt forstod. Det var ein from
Vidiš, ovako mi živimo, poput deca, naivno,
ne osvrćemo se unazad, odlazimo
og gammal skikk. Og likevel:
putem vreve napuštajući vaše ruke,
ruke viših duhova – al vi
Du høyrde bøner, og du var min barndoms vern
samo se smeškate, kao što mudracima priliči.
Ne rani vas ako vas ne primećujemo
mot halskatarr og difteri,
al u zlu opet pred vas klečimo
kao što to ja sada činim
betente mandler og bronkitt. Og eg fekk lov
drhtavim srcem… Možeš me ismejati, Blaže!
mene, ko kao cviljiv golobradac
å vekse opp, bli sunn og frisk.
kleči na kamenu tvog priludnog oltara –
ismej me, al mi pomozi!
Nå har eg levd halvt hundre år, men utan takk,
Jer podmukla me bolest napala,
neprekidno guši,
for aldri tenkte eg på deg.
grlo mi se suzuje, dah nestaje, pluća
brekću, i kao neko ko na brdo se penje,
I dag eg bed deg, biskop av Sebasta, hjelp!
pod teretom sve teže savladajući strminu,
iscrpljeno živim
Og tilgi alt eg har forsømt!
u večnom dahtanju. I već skalpel
mi preti, da mi bolestan vrat
Vi lever som naive barn, på dårars vis,
proreže, kojeg sam nekad tako predano
savio imeđu tvojih sveća,
vi kastar knapt eit flyktig blikk
možda već tad sluteći… Pomozi, Blaže!
Jer i tvoje sveto grlo su
tilbake, berre stormar fram på livsens veg
noževi sekli, kad te je opaki paganin
pogubio: znaš, šta to znači!
og slepper gladeleg den hand
Ti poznaješ oštricu noža, okus krvi,
razapete trenutke,
som verna oss, mens gode makter smiler blidt
grč pocepanog dušnika, borbu
i užas davljenja.
slik vismenn gjer, og utan nag,
Pomozi! Ti već sve znaš, sve si preživeo,
postao mudrac! Ti dobro znaš,
sjølv når vi gløymer dei, og sidan, i vår nød,
koliko čovek može podneti, koliko još nije previše
čak ni od dobrote Gospodnjeg,
kjem springande med hjartebank,
i znaš šta život vredi… I možda i toga si svestan
da smrt nije ni tako velika stvar.
som eg til deg i dag ... Å, smil, sankt Blasius!
Du ser meg her, eit livredd barn,
på kne ved eit einfaldig altar, vigd til deg,
Ja, smil, men du må hjelpe meg!
Ein sniken sjukdom trugar med å drepe meg,
den kjøver strupen, snevrar inn
mitt svelg, eg får for lite luft og pustar tungt
lik ein som kliv i bratte fjell
og kjenner han blir veik, lik ein som ber ei bør
han ikkje vinn. Slik lever eg
andpusten utmødd. Og eg veit: Ein blank skalpell
ligg klar. Snart vil dei opne opp
den same hals som eg så tappert bøygde ned
mot dine lys da eg var barn.
Eg skulle berre visst... Å, hjelp, sankt Blasius!
Du kjende sjølv den kvasse kniv
mot strupen da du fall for usæl heidninghand,
du må jo vite kva det er!
Den stramme smak av blod når stålet støyter til,
dei spente, evige sekund,
det brotne luftrøyr, krampen, denne agoni
som kvelingsdøden alltid er.
Å, hjelp meg! Du er vis og vaksen og du veit
kva liding er, du kjenner alt,
du veit kor mykje mennesket kan halde ut,
kor langt den gode Gud kan gå,
kva dette liv er verdt... Og kanskje også det
at døden ikkje er så svær.