Som en besatt: han sjangler, faller, reiser seg på ny,
Lud je ko kad se sruši ustaje i opet ide
kao putujuću bol zglob i koleno miče,
går innbitt på, med verk i kne, med føttene som bly.
ali ipak putem krene kao da ga krila nose
ostat nikako ne sme zalud ga jarak zove,
Hver gang han stuper, står han opp, som løfter vinger ham!
a kad ga pitaš zašto ne? još će ti možda reći
da ga čeka supruga, kraj, mudriji, lepši.
Forgjeves lokker grøftens hvile. Alt han tør, er fram.
A lud je taj pobožnik jer tamo već odavno
iznad domova pusti vetar kruži samo,
Og spør du hvorfor, mumler han kan hende om et sted
zid naleđice leži, slomljena je šljiva
i od straha rutava je noć iznad doma.
der konen venter, og en død i alderdom og fred.
Da mogu verovati: nije mi samo u srcu
sve što je vredno i postoji povratak;
Den stakkaren må være gal, for siden lenge rår
da još ima! k΄o nekad u hladu verande bi
pčele mira brujile dok se vruć pekmez hladi,
jo bare lukt av brann og øde over hjem og gård.
u bašti bi blaga letnja tišina sunčala
među granama bi prezrela šljiva njihala
I grus er falt hver vegg, og knekket hagens plommetrær,
pred žutom ogradom Fani bi me čekala
dok to prepodne senke bi sporo crtao, −
all nattens myke ømhet splintret. Angsten skriker der.
možda je još moguće! sada je pun mesec!
Na idi dalje druže vikni na me! Krećem!
Å, trodde jeg som han at alt mitt hjerte lukkes om,
Bor, 15. X. 1944.
så verd å elske, ennå finnes, ennå roper: kom!
at bier ennå summer bak den gamle svalgangs dør
der plommesyltetøyet kjøles duftende som før,
og hagen middagsdøser. Sakte gynger på hver gren
de nakne frukter over sensomrens solgylne plen ...
Og venter ikke Fanni, blond mot hekkens røde kratt
i skumringen? Se, alle skygger lengter mildt mot natt.
Kan ennå allting bli som før? Så rund er månen nu.
Min venn, gå ikke fra meg. Rop! Jeg reiser meg som du.
Bor, 15. september 1944