San Biagio, ti supplico, aiutami!

Sankt Blasius, eg bed deg vent og vakkert: Hjelp!

Durante la mia infanzia posavano due

candele bianche incrociate sul mio fragile collo,

Eingong da eg var liten gut

ed io guardavo tra le candele, come

un capriolo che guarda tra due rami spaventato.

dei heldt to kvite lys opp mot min tynne hals,

Nel cuore dell’inverno,

il giorno di San Biagio i miei occhi erano rivolti

eg stirra storøygd mellom dei,

al vecchio prelato, che chino su di me

t’invocava, ed io in ginocchio, secondo una pia

eit lite rådyr mellom to små tre, forskremt.

consuetudine biascicavo come

fanno gli alunni, ma che ne io ne lui avevamo

Og vinters tid, på dagen din,

capito bene. Ma nonostante

ciò tu m’avevi ascoltato e protetto la mia

hang mine augo ved den snille, gamle prest

vita da bambino dalla difterite,

dall’infiammazione delle tonsille, hai fatto

som bad til deg og bøygde seg

in modo, che possa crescere, diventar

adulto e viver ancora mezzo secolo,

mot vesle meg som låg ved altaret, på kne

non pensandoti, io ingrato.

Oh, vescovo di Sebaste, perdona la mia nefanda

og mulla bøner på latin

negligenza, proteggimi anch’oggi. Aiutami!

Vedi, così viviamo noi bambini sciocchi,

som ingen av oss heilt forstod. Det var ein from

non guardiamo indietro, corriamo

via sulla strada designata, mollando le vostre

og gammal skikk. Og likevel:

mani, - spiriti elevati – ma voi

sorridete soltanto, come fanno gli adulti saggi.

Du høyrde bøner, og du var min barndoms vern

La nostra indifferenza non vi

ferisce, ma quando siam nei guai corriamo

mot halskatarr og difteri,

di nuovo da voi, come io oggi da te

col cuore tremante...Deridimi pure, Biagio!

betente mandler og bronkitt. Og eg fekk lov

io, come un piagnucolante adolescente

sto inginocchiato sulla pietra del tuo altare

å vekse opp, bli sunn og frisk.

disadorno -  deridimi pure, ma aiutami!

Perché una malattia subdola mi sta uccidendo,

Nå har eg levd halvt hundre år, men utan takk,

mi sta strozzando la gola,

mi stringe la laringe, l’aria è sempre meno,

for aldri tenkte eg på deg.

mi rantolano i polmoni, come

chi scala la montagna o trafelato trascina

I dag eg bed deg, biskop av Sebasta, hjelp!

un peso, così vivo io in un

ansimare eterno. Ormai i bisturi dei medici

Og tilgi alt eg har forsømt!

mi stanno minacciando, per

aprire la mia miserabile gola, che un tempo

Vi lever som naive barn, på dårars vis,

così acquiescente piegavo tra le tue

candele, forse già prevedendo… Aiutami, Biagio!

vi kastar knapt eit flyktig blikk

Anche la tua gola santa tagliavano

i coltelli, quando il pagano t’aveva giustiziato:

tilbake, berre stormar fram på livsens veg

lo sai bene cosa vuol dire!

Tu conosci la lama del coltello, il sapore

og slepper gladeleg den hand

del sangue, i minuti tesi,

le contrazioni della trachea strappata, la lotta

som verna oss, mens gode makter smiler blidt

e il terrore del soffocamento.

Aiutami! Tu sai già tutto, ci sei già passato,

slik vismenn gjer, og utan nag,

sei un adulto saggio! Lo sai bene quanto

tormento sopporta l’uomo, quanto neppure la

sjølv når vi gløymer dei, og sidan, i vår nød,

bontà di Dio ritiene eccessivo,

e cosa vale la vita…forse anche il fatto, che

kjem springande med hjartebank,

la morte non è poi una gran cosa.

som eg til deg i dag ... Å, smil, sankt Blasius!

Du ser meg her, eit livredd barn,

på kne ved eit einfaldig altar, vigd til deg,

Ja, smil, men du må hjelpe meg!

Ein sniken sjukdom trugar med å drepe meg,

den kjøver strupen, snevrar inn

mitt svelg, eg får for lite luft og pustar tungt

lik ein som kliv i bratte fjell

og kjenner han blir veik, lik ein som ber ei bør

han ikkje vinn. Slik lever eg

andpusten utmødd. Og eg veit: Ein blank skalpell

ligg klar. Snart vil dei opne opp

den same hals som eg så tappert bøygde ned

mot dine lys da eg var barn.

Eg skulle berre visst... Å, hjelp, sankt Blasius!

Du kjende sjølv den kvasse kniv

mot strupen da du fall for usæl heidninghand,

du må jo vite kva det er!

Den stramme smak av blod når stålet støyter til,

dei spente, evige sekund,

det brotne luftrøyr, krampen, denne agoni

som kvelingsdøden alltid er.

Å, hjelp meg! Du er vis og vaksen og du veit

kva liding er, du kjenner alt,

du veit kor mykje mennesket kan halde ut,

kor langt den gode Gud kan gå,

kva dette liv er verdt... Og kanskje også det

at døden ikkje er så svær.