È folle, chi accasciandosi a terra      si rialza e s’incammina,

Som en besatt: han sjangler, faller, reiser seg på ny,

come un dolore errante       muove ginocchio e caviglia,

tuttavia riprende il suo cammino,  come dalle ali sollevato,

går innbitt på, med verk i kne, med føttene som bly.

il fossato invano lo invita    tanto a restar non ha coraggio,

e se lo domandi, perché no?      forse ti risponderà pure,

Hver gang han stuper, står han opp, som løfter vinger ham!

che lo attende la donna       e una più bella, saggia morte.

Eppur è matto il credulone,   perché là, al di sopra le case,

Forgjeves lokker grøftens hvile. Alt han tør, er fram.

ormai da tanto tempo        turbina solo il vento rovente,

è crollato il muro della casa,       s’è spezzato il pruno,

Og spør du hvorfor, mumler han kan hende om et sted

la notte della patria      è raccapricciante dalla paura.

Oh, se potessi credere: che non porto nel cuore quel, che

der konen venter, og en død i alderdom og fred.

val la pena ancora, che esiste una casa dove ritornare;

se ci fosse ancora! e come un tempo sulla veranda fresca

Den stakkaren må være gal, for siden lenge rår

ronzerebbe l’ape della pace, finché la marmellata si fredda,

sui giardini assonati  riposerebbe il silenzio del fine estate,

jo bare lukt av brann og øde over hjem og gård.

tra le fronde dell’albero       frutta spoglia ciondolerebbe,

e davanti al fulvo siepe       Fanni bionda m’attenderebbe,

I grus er falt hver vegg, og knekket hagens plommetrær,

e la lenta mattinata    scriverebbe l’ombra lentamente, -

Oggi la luna è così rotonda!  forse potrebbe essere vero!

all nattens myke ømhet splintret. Angsten skriker der.

Non andartene amico mio,     esortami! ed io mi rialzerò!

Å, trodde jeg som han at alt mitt hjerte lukkes om,

Bor, 15 sett. 1944.

så verd å elske, ennå finnes, ennå roper: kom!

at bier ennå summer bak den gamle svalgangs dør

der plommesyltetøyet kjøles duftende som før,

og hagen middagsdøser. Sakte gynger på hver gren

de nakne frukter over sensomrens solgylne plen ...

Og venter ikke Fanni, blond mot hekkens røde kratt

i skumringen? Se, alle skygger lengter mildt mot natt.

Kan ennå allting bli som før? Så rund er månen nu.

Min venn, gå ikke fra meg. Rop! Jeg reiser meg som du.

Bor, 15. september 1944