Ko sme čitati

Hvem er det som våger å lese

u krvavoj toplini obora?

i stallenes blodige varme?

I ko sme

Hvem tør begi seg på vei

u iverstoj livadi zalazećeg sunca,

eller noe sted hen

za vreme plime neba

i den flisete feltet av solnedgang,

i oseke zemlje

i tider av himmelflo

bilo kuda krenuti?

og jordebbe?

Hvem er det som våger å stå

Ko sme

med lukkede øyne

zatvorenim očima na onoj

på det laveste punkt,

mrtvoj tačci zastati

der hvor

gde

det alltid vil finnes et siste vink,

se uvek nađe zadnji zamah,

et hustak,

krov,

et vidunderlig ansikt, eller bare

krasno lice ili makar

en hånd, et nikk, en håndbevegelse?

jedna jedina ruka, odobrenje, pokret ruke?

Hvem kan med rolig hjerte

senke seg ned i drømmen

Ko može

som skyller over barndommens sorger

spokojno, laka srca u snu

og løfte havet til sitt ansikt som en håndfull vann?

se utopiti koji prekorači muke

detinjstva i more

kao ostatak vode do obraza diže?

1972