To dagers øsing; åpner jeg mitt vindu

Da due giorni piove a dirotto, se apro la finestra,

sulla mia tavola nuvola si posa,

skinner tankene i Paris,

brillano i tetti di Parigi

mi si illumina il viso di luce umida.

klemt lys faller på mitt ansikt,

Sto al disopra le case eppure vivo nel abisso,

over bordet ligger dis.

la fuliggine bagnata mi avvolge,

mi vergogno per questo fango torpido

Over tak, likevel dypt nede i dypet

e del tramonto sudicio di notizie.

gråter mot meg skitten sot,

Oh, guerra dalle ali nere e sferzanti,

terrore che dai vicini spira!

skumring nærer min skam

Di là, non si semina, ne si fa la raccolta,

non c'è più neppure la vendemmia.

mens sol og nytt flekker min fot.

Tace il pigolio del pulcino, non arde più neanche il sole,

O du svirrende, krig med svarte vinger,

madri son stati privati dai figli,

Hispania! scorrono con furore,

min redsel frisk fra nabolaget

i tuoi fiumi insanguinati.

hvor ingen lenger sår og høster,

Ma verranno nuove frotte, se serve, sbucheranno dal niente,

frotte, come un tifone impazzito,

din vinhøst visner, natteplaget.

dalle terre ferite e dal

profondo delle miniere.

Din fugleskare uten sang, din himmel uten sol,

Libertà, i popoli evocheranno il tuo destino,

dine mødre uten sønner,

il canto, anche oggi, risuonava per te;

i poveracci di Parigi, intrisi d'acqua,

bare dine blodige elver flyter

con parole grevi cantavano la tua ribellione.

Hispania, i skumhvirvlende bønner.

Men det vil komme nye hærer, stampet frem av intet,

dine ville hvirvelstormer lik,

skarer kommer fra sårede marker,

står opp av grubers dype skrik.

Frihet! Folkene roper for sin fremtid,

også i ettermiddag ble det sunget for deg.

De fattige i Paris med sine regnvåte fjes

lot din klages barske ord finne en vei.

1937