Ser du, det kveldes; med piggtråd rundt oss og det ville
Vedi, si sta facendo sera, e la brutale recinzione di quercia
orlato da filo spinato, la baracca cosi fluttuante,viene assorbita dalla sera.
gjerde av eiker med brakker som svev i vår skumring.
Lo sguardo lento lascia andare il limite della nostra prigionia,
solo la mente, solo la mente percepisce la tensione del filo spinato.
Vårt blikk, kun sakte slipper det vårt fangenskaps ramme,
Vedi cara, qui, anche la fantasia si libera solo cosi,
il sonno, il liberatore clemente, scioglie i nostri corpi spossati
bare fornuften vet stadig at tråd fortsatt er spent.
e il campo dei prigionieri si avvia verso casa,
Ser du, min kjære, fantasi kan her kun sådan bli fri,
Lacero e calvo, russando volano i prigionieri,
dalla cima cieca della Serbia, al paese natio acquattato nella landa.
våre martrede kropper slik befris av lys, av drøm,
Oh, paese mia acquattato! Quella casa esiste ancora?
Le bombe l'avranno evitata? Ed è come quando ci siamo arruolati?
det hjem hvortil nu leiren vår svever helt skjønt befridd.
Tornerà a casa, chi geme a destra e chi alla sinistra giace?
Di' esiste ancora la patria, dove capiscono anche i esametri?
Svøpte i filler, snorkende, flyr nu fanger nakne
Tastando riga sotto riga, senza accenti,
mot den hjemlige fjerne egn her fra Serbias høyder.
scrivo cosi, nell'oscurità la poesia, cosi come vivo,
alla cieca, strascicando sulla carta come un bruco,
Fjerne, hjemlige drømmeegn! Finnes fortsatt et hjem?
i guardiani del lager hanno sequestrato tutto,
torcia e libri, non arriva neppure la posta,
Ikke truffet av bombene? Det hjem vi da forlot?
solo la nebbia scende sulla nostra baracca.
Og de som stønner, som ligger utstrakt, finner de hjem,
Francesi, polacchi, italiani ciarlieri, secessionisti serbi,
trasognati ebrei montanari, vivono qui,
vil det da fortsatt finnes et sted hvor mitt dikt når frem?
tra vermi e notizie allarmistiche,
corpi febbricitanti spezzati, eppure vivono la stessa vita, -
Her i halvmørket uten tegn over tegn skrives heksameter
aspettando notizie liete, parole dolci da una donna,
destino libero, e aspettano la fine, celata nella nebbia fitta, il miracolo.
følt frem i linjer på linjer slik jeg selv også lever,
Come animale prigioniero tra i vermi, giaccio sulle tavolette di legno,
blind som en larve fremover kryper jeg på papir;
l'attacco delle pulci si rinnova, ma lo sciame delle mosche s'è quietato.
É sera, la prigionia è più corta di un giorno è anche la vita.
leirens voktere tok fra oss lykter, bøker, vårt alt
L'accampamento dorme. Il paesaggio è illuminato dalla luna,
e nella luce i fili spinati si stendono di nuovo,
og hit når ingen post mer frem, bare brakkens tåke.
L'ombra dei guardiani armati, si intravede attraverso la finestra,
tra i rumori della notte, proiettandosi sui muri, cammina.
Her blant rykter og mørkt utøy lever franskmenn, polakker,
Vedi cara, dorme l'accampamento, frusciano i sonni, sbuffa il desto,
romer, troende serber, drømmende jøder, her i fjellet.
si rigira nello stretto posto e dorme già di nuovo,
gli brilla il viso. Solo io sto seduto desto, al posto dei baci tuoi
Stykket opp i feberhete kropper lever de hver
sento in bocca il sapore di mezza sigaretta consumata,
e il sonno, il clemente, non viene, perché ormai non son più capace
sitt liv, ventende kvinneord, frihet, godt nytt, skjebne,
ne a vivere ne a morire senza di te.
på en styrtende demrings slutt eller på et under.
Il campo di Heidenau, sulle monti di Zagubica
Uten seng ligger jeg, innfanget mellom ormer, loppers
angrep gjentas stadig men fluer er gått til ro.
Det er kveld og fangenskapet er en dag kortere
som livet mitt også. Leiren sover. Månen skinner
ned på landskapet, i dens lys piggtråd igjen synes
og man ser gjennom vinduer væpnet vakts skygge
her seg bevege, projisert på vegg av natts lyder.
Leiren sover nu, kjæreste, våre drømmer suser;
en nyss våknende snorker høyt, men klemmes om på siden
og sovner atter, hans ansikt lyser. Kun jeg våker
med stank av halvrøkt sneip i munn, istedet for med smak
av ditt hete kyss, og søvnen, trøsten, kommer ikke,
fordi uten deg jeg hverken leve kan eller dø.
Lager Heidenau, Jugoslavia, juli 1944