Ser du, det kveldes; med piggtråd rundt oss og det ville

Vidiš li, mrači se, i bodljikava žica hrastovih

gjerde av eiker med brakker som svev i vår skumring.

stupaca ograde i barake lebde, usisava ih mrak.

Vårt blikk, kun sakte slipper det vårt fangenskaps ramme,

Ropstva nam uski krug proširuje se i puca vidik naš

bare fornuften vet stadig at tråd fortsatt er spent.

i samo um, i samo um, on zna da su žice razapete tu.

Ser du, min kjære, fantasi kan her kun sådan bli fri,

Vidiš li, draga, i maštu nam, i nju nam oslobađa

våre martrede kropper slik befris av lys, av drøm,

kao i slomljena tijela tek san, lijepi osloboditelj

det hjem hvortil nu leiren vår svever helt skjønt befridd.

kkoji nam otvara logor, pa kući kreće naš um.

Svøpte i filler, snorkende, flyr nu fanger nakne

Odrpani, ošišani, hrčući lete robijaši

mot den hjemlige fjerne egn her fra Serbias høyder.

sa slijepog krova Srbije u skrovište domovinskog tla.

Fjerne, hjemlige drømmeegn! Finnes fortsatt et hjem?

Tiha skrovišta doma! A postoji li još taj naš dom?

Ikke truffet av bombene? Det hjem vi da forlot?

Nije li ga dostigla bomba? I je li, kakav je bio?

Og de som stønner, som ligger utstrakt, finner de hjem,

I onaj što uzdiše desno, i onaj što lijevo leži, hoće li naći ga bar?

vil det da fortsatt finnes et sted hvor mitt dikt når frem?

Reci, ima li još domovine tamo gdje ovaj shvaćaju stih?

Her i halvmørket uten tegn over tegn skrives heksameter

Bez ukrasa svih, gnječeći stih pod stih

følt frem i linjer på linjer slik jeg selv også lever,

u ovom sumraku pjesmu pišem tako kako živimo

blind som en larve fremover kryper jeg på papir;

sljepački, ko gusenica pedljem pipkajući papir,

leirens voktere tok fra oss lykter, bøker, vårt alt

džepnu mi lampicu, knjige, sve su oduzeli čuvari

og hit når ingen post mer frem, bare brakkens tåke.

logora i ne dolazi pošta, nad barake slijeće magla nam tek.

Her blant rykter og mørkt utøy lever franskmenn, polakker,

Tu, među vijestima strave i ušima žive Poljak i Francuz

romer, troende serber, drømmende jøder, her i fjellet.

i glasni Talijan, pobunjeni Srbin, žalosni Židov na brdu,

Stykket opp i feberhete kropper lever de hver

svi dobru čekaju vijet, lijepu žensku riječ, slobodnu ljudsku kob,

sitt liv, ventende kvinneord, frihet, godt nytt, skjebne,

i čekaju kraj ovih muka, kraj guste magle, čekaju čudo.

på en styrtende demrings slutt eller på et under.

Ležim na daski, međ ušima zarobljena zvijer, a buha

Uten seng ligger jeg, innfanget mellom ormer, loppers

sve iznova na me juriša, ali je vojska muha smirila bar.

angrep gjentas stadig men fluer er gått til ro.

Večer je, za jedan je dan opet kraće moje ropstvo,

Det er kveld og fangenskapet er en dag kortere

a i život je kraći za dan. Sav logor spava. Na predio

som livet mitt også. Leiren sover. Månen skinner

mjesečina sja i u njenoj rasvjeti opet se vide razapete žice

ned på landskapet, i dens lys piggtråd igjen synes

kroz prozor i vide se sjene čuvara s puškama

og man ser gjennom vinduer væpnet vakts skygge

kako se uza zid penju, sa glasovima se miješaju noćnim.

her seg bevege, projisert på vegg av natts lyder.

Logor već spava, vidiš li, draga, šuškaju snovi,

Leiren sover nu, kjæreste, våre drømmer suser;

zagrcne se probuđen sanjač, okreće se na ležaju usku i već

en nyss våknende snorker høyt, men klemmes om på siden

ponovo spava i lice mu sja. Tek ja sjedim budan

og sovner atter, hans ansikt lyser. Kun jeg våker

osjećam međ usnama dopola popušenu cigaretu i namjesto

med stank av halvrøkt sneip i munn, istedet for med smak

tvog poljupca, dolazi san, san koji smiruje,

av ditt hete kyss, og søvnen, trøsten, kommer ikke,

jer ja nu umrijet ne mogu, a ni živeti bez tebe već.

fordi uten deg jeg hverken leve kan eller dø.

Logor Heidenau u brdima nad Žagubicom,

Lager Heidenau, Jugoslavia, juli 1944

srpnja 1944