Áldassál, gyönyörű
Vær velsignet, herlige
reggel, ki meleg
morgen som slår dine
hullámaidat arcomba csapod,
varme bølger imot mitt ansikt
mikor szomorú
når jeg trer ut
kapumon kilépek!
gjennom min triste port!
Már mögöttem az isten
Guds fred er allerede
békéje, mégis
bak meg, vær likevel
áldassál, gyönyörű
velsignet, herlige
negyedóra, aki
kvarter som
rohanó villamoson röpitesz
fører meg på den raske trikken
a város felé,
mot byen,
a munka felé,
mot jobben,
gyárba, irodába, a kuli nap
til fabrikken, kontoret, mot
börtöne felé,
tredemølledagens fengsel,
de a lelkeken, ablakokon még
men som ennå lar strømme solskinnet
beöntöd a napfényt!
igjennom sjelene, vinduene!
Már csak ilyenkor
Kun ved slike stunder
vagyok, aki vagyok,
er jeg den jeg er,
csak ilyenkor lophatom
kun ved slike stunder kan jeg stjele
fiatal szemeimbe
inn i mine unge øyne
az édes élet melegét,
det deilige livets varme,
siető lányok lábairól
solskinnets strømper
a napsugár harisnyáját,
fra skyndsomme pikers ben,
az ifjú vágy tilos utjait,
det unge begjærets forbudte veier,
– már csak ilyenkor
— kun ved slike stunder
vagyok a magamé,
er jeg min,
csak ilyenkor a testvéreimé,
mine søskens,
mindenkié,
alles
aki most
som nå
itt s mindenütt
her og overalt
velem együtt rohan a rohanó
haster sammen med meg
villamosokon
på de raske trikkene
a pénz felé,
mot pengene,
a város felé,
mot byen.
az inkvizítor munka
mot inkvisitor-arbeidets
irigyelt kínkamrái felé
misunte torturkammer,
s végiggondolja mind, ami szép,
og tenker igjennom alt som er vakkert
és elsiratja, ami öröm,
og gråter over det som er glede,
mert ez a végső
fordi dette er den siste
búcsú magunktól, ez a perc
avskjed fra oss selv, dette minuttet
a munka előtt, napos utcán:
før arbeidet på den solbelyste gaten:
ez a perc a miénk, a pihent
dette minutt er vårt, de uthvilte
érzékek lázadása, szabadság
sinnenes opprør, frihetens
mindennapos reménye,
daglige håp,
egyetlen szent negyedóra
det eneste hellige kvarter
Isten
mellom Gud og Kontoret:
és a Hivatal közt:
Vær velsignet, herlige
Áldassál, gyönyörű
sporveisfart, gylne
villamosút, arany
morgen, forat i det minste du
reggel, amiért legalább te
finnes fortsatt, - og hils
megmaradtál, – és köszöntsd
gladelig igjen
vissza
til dem som er på vei til å dø!
vígan a halni indulókat!