Søndagskvelden, mens det skumret,

Uzela je lončić u ruke

s večeri, jednom u nedelju,

ble hun sittende ved bordet,

i tiho tad se nasmešila

i sedela u polutmini –

holdt et krus med begge hender,

Donese kući u činiji

večeru tad od milostivih,

satt og smilte for seg selv.

ležeći ja sam razmišljao,

oni iz punog lonca jedu –

Aftensmaten fikk hun med seg

Bila je sitna, umre rano,

jer sve pralje miru rano,

hjem i spann fra snille herskap.

od teglenja dršću im noge,

od peglanja boli glava –

Når vi hadde lagt oss, så jeg

Mesto vidika – prljavo rublje!

Smirujuća igra oblaka –

alltid for meg fat som bugnet.

para, a za promenu zraka

eto prljavi visoki tavan –

Mor min var hun, sped og liten.

I vidim je, zastaje s peglom,

kap po kap kapital pije,

Vaskekoner dør jo tidlig.

i kopni, postaje sve manja –

zamislite to, proleteri –

Løfter tungt. Og rygg og hode

Od pranja već se pogrbila

i nisam znao da je mlada,

verker over strykejernet.

u snu čistu kecelju nosi

i poštar joj se tada javlja.

Skittentøy var hennes høyfjell,

dampen over kokebaljen

hennes skyer, luftforandring

fikk hun vel på tørkeloftet.

Slik hun stod ved strykebrettet

ser jeg henne, årlig magret, -

brukt og slengt av Kapitalen.

Proletarer, la oss huske!

Nedbøyd ble hun av å vaske.

Aldri så jeg: hun var ung! og

drømmens forkle var så rent at

selv en postmann hilste henne.