Hver dag i denne uken har jeg tenkt

Há uma semana que só já

ustanselig på mamma har jeg tenkt:

penso a cada instante na mamã.

Hun gikk mot tørkeloftet, varm og snar.

Com um cesto rangente nos braços

Det knirket i en kleskurv som hun bar.

ia ao sótão, num desembaraço.

Den tiden var jeg ærlig og fri,

så ærlig nemlig som et barn kan bli.

Eu era ainda homem sincero,

Jeg trampet vilt i marken og skrek:

gritava, os pés em desespero.

La andre vaske, ta meg med og lek!

Deixa pra outros a roupa tesa.

Hun så forbi meg uten et ord.

Leve-me a mim ao sótão, não peso.

Hun hengte bare tøyet på en snor.

Snart steg det i et blendende sus.

Mas subia, estendia, calada,

Det lyste og flagret om vårt hus.

sem um ralho, nem sequer olhada,

For sent å stoppe gråten. Jeg forstår

e as roupas em luz, num frufulhar,

hvor stor hun er, nå lyser hennes hår.

volteavam, esvoaçavam no ar.

Det flagrer mellom skyer, stort og grått.

Hun blekner himmelvannet himmelblått.

Não chorarei, que tarde é já, antes

observo como ela era gigante –

seu cabelo ruço no céu vaga,

o azul dissolve na celeste água.